Sider

lørdag 12. mars 2011

Fastlegens befriende støtte.



Det var gått 14 dager og jeg skulle til avtalt time for å sette 2.injeksjon av faslodex. Men jeg hadde bestemt meg for å avstå. Bestemt meg for å avbryte denne behandlingen.(Bestlutning min har jeg beskrevet i avnitt her i bloggen; «takk,«en dobbel» holder for meg.)
Jeg psyket meg opp ved å mentalt reflektere over dialogen jeg har hatt med fastlegen opp igjennom alle mine 18 syke-år. (Jeg har vært utrolig heldig å få ha samme person som har fulgt både meg, og min familie, i alle de år. Det i seg selv er nok et eget tema kanskje til å reflektere over i et senere blogg-innlegg).
Jeg visste hva fastlegen hadde mottatt av «beskjed» fra Radium; nemlig noe sånt som at, fritt sitert,; «nå må behandlingen gjennomføres, det er ikke noe å tvile på, selv om pasienten sier hun ikke kjenner noe til det, så er kreften aktiv og må stoppes».
Jeg kjente godt på fastlegens nødvendige dilemma; det å være «tro mot spesialistens kompetanse» eller empatisk støtte pasientens beslutning.
Heldigvis innleder han samtalen profesjonelt, slik han pleier, og som jeg forventet: «Nå, hvordan har dette fungert?» Jeg gav en kjapp,kort beskrivelse og meddelte umiddelbart min konklusjon: «Jeg velger å ikke fortsette med dette svineriet. Jeg har ett av to valg: fortsette dette og å ha et liv i elendighet eller avtså dette og leve et levende liv og å kanskje heller dø med kreft.»
Han slipper umiddelbart tastaturet, løfter på brilla, snur seg mot meg, ser meg i øynene og sier: «Ja, det kan jeg forstå».
I det øyeblikket var det som jeg kjente at «sjelen og alt som i meg var lot seg befrie».
Resten av samtalen opplevdes for meg som meget god, ut i fra følgende tre hovedfaktorer:
  1. Jeg vet, og er trygg på, at han «kan» min historie, på en måte som om «han har den under huden».Samt gjennomgang av de konkrete medisinske fakta mht forståelsen av diverse blodprøver og medisinsk terminologi som jeg ønsket hjelp til oppklaring omkring.
  2. Han erkjenner at «en lege endrer seg også etterhvert som han ser livets realiteter» og følgelig nå uttrykker en åpenhet og oppriktig innteresse for hvilke alternative behandlinger mennesker med kreft kan ha nytte av.(Hvorpå det riktignok er morsomt for meg å minne han på den kritiske holdningen han utviste første gang jeg f.eks.ba om rekvisisjon til akupunktør for en del år tilbake.Men det er digresjon nå).
  3. Tilbakemelding til Radiumhospitalet om min beslutning, og med spørsmål om hvilke oppfølgings-regime de da vil kunne tilby.Jeg valgte selv å ta kontakt til Radiumh.

Da jeg gikk fra den legekonsultasjonen følte jeg det «nesten litt vanskelig å holde fotfeste»; jeg formelig svevde av lykke over å kunne «velge mitt liv med støtte fra doktoren»! Jeg kjente en enorm, befriende takknemlighet – overfor legen og overfor livet!

Og det er utrolig deilig å kjenne på den friheten det er å virkelig ikke ha noen som helst bekymring for hva morgendagen måtte bringe. Jeg kan heller bare glede meg til morgendagen som en annen ønsket gave.

Ja, jeg tror, jeg vet, og jeg er overbevist om at
dette har med både livsglede og livskvalitet å gjøre.

Og det er det meget kjekt å ha.

2 kommentarer:

  1. Det er en stund siden jeg har lest her. Dette var et utrolig vitnesbyrd på hva god kjennskap til hele mennesket har å si for relasjonen mellom lege og pasient. Du vet hva du gjør, velger kvalitet i hverdagen framfor usikre prognoser om bedring, eller hva det er de tror på.

    Du har tatt mange skritt og gått egne veier for å stå trygt på din konklusjon. Jeg gratulerer deg med beslutningen, og støtter deg i retten til å velge!

    SvarSlett
  2. Takk for støttende kommentar. Jeg kjenner ro, jeg kjenner trygghet og jeg kjenner glede ved å ha en alminnelig levende hverdag. Det er herlig å fokusere helse. Kreft kan være kreft. Greit nok. Men god helbred er det beste. Jeg er bare veldig takknemlig. Og jeg vet at jeg går Min Vei. Så er det nok slik at hver og en har Sin Vei, det gjelder bare å tørre å finne den. Med mer eller mindre hjelp av legene. .-)

    SvarSlett