bort bloggen min nei.
Det er bare det at jeg driver på å lever alt jeg kan.
Først hadde vi to båt-ulykker her nede, der vår båt ligger - og der vi drar når vi drar utpå; 5 menneskeliv
gikk tapt.
Så kom Terroren; 2 av våre unge her i nærmiljøet tapte livet og folkemunne tilsier at ei på 17, godt kjent av oss, ligger skadd.
Og som det ikke skulle være nok; et bo-kollektiv 300 m borti veien her brant natt til lørdag, en person omkom.
At dette har et sammentreff med healings-prosessen min etter "hode-justeringen" (atlas-profilaxen) jeg frivillig gjorde i mai - har gjort meg mer utmattet enn jeg har kjent på lang, lang tid.
Det har vært så tungt at ja, tro det eller ei; selv et svømmetak ble for tungt...visst du at du må gi vannet motstand når du skyfler det unna? Det var det jeg ble overveldet av å kjenne at jeg ikke orket....
Men heldigvis; jeg har hatt betydelig bedre badeopplevelser hver dag etter den der.
Men da ble jeg mentalt skikkelig trøkka i bånn - jeg som i mitt lange liv har elsket vann og vann-aktiviteter. Det er utvilsomt den beste form for fysisk aktivitet jeg bedriver.
Derfor er målet nå å utnytte vannet så langt jeg klarer ...og været tillater. Sommerværet nå om dagen
er en avgjørende gude-gave.
Og så tenker jeg litt på hvilke råd jeg skal/bør gi mht atlasprofilax-justering.
Angrer jeg? Skjellett-justeringen for meg viser seg å bli så omfattende at ja, til tider blir det litt voldsomt.
Men så ser jeg "lys i tunnellen" og tror at det likevel var kjempelurt. Jeg skal igjennom denne prosessen, og jeg skjønner at den kanskje kan bli ulidelig lang.
Men råd til andre?
Du må ville våge å hilse på all verdens "gamle vondter". Har du mye skjevheter i skjellettet så må du regne med at det skal justere seg, og det kjennes.
Min 18-årige datter derimot - har ikke pådratt seg så mye plager, så hun ser ut til å ha høstet bare fordeler ved å ha utført det i tide.
For egen del tas det daglige små og målrettede skritt, både mht muskelstyrke og mental styrke.
Og det går faktisk fremover, om jeg bare bruker lupe .-)) Hm, føler tempoet lik lusa på Tjærekosten, nemlig.
2011 er blitt en spesiell sommer. Med mange smertefulle , men dog levende, spor for meg.
Det er bare det at jeg driver på å lever alt jeg kan.
Først hadde vi to båt-ulykker her nede, der vår båt ligger - og der vi drar når vi drar utpå; 5 menneskeliv
gikk tapt.
Så kom Terroren; 2 av våre unge her i nærmiljøet tapte livet og folkemunne tilsier at ei på 17, godt kjent av oss, ligger skadd.
Og som det ikke skulle være nok; et bo-kollektiv 300 m borti veien her brant natt til lørdag, en person omkom.
At dette har et sammentreff med healings-prosessen min etter "hode-justeringen" (atlas-profilaxen) jeg frivillig gjorde i mai - har gjort meg mer utmattet enn jeg har kjent på lang, lang tid.
Det har vært så tungt at ja, tro det eller ei; selv et svømmetak ble for tungt...visst du at du må gi vannet motstand når du skyfler det unna? Det var det jeg ble overveldet av å kjenne at jeg ikke orket....
Men heldigvis; jeg har hatt betydelig bedre badeopplevelser hver dag etter den der.
Men da ble jeg mentalt skikkelig trøkka i bånn - jeg som i mitt lange liv har elsket vann og vann-aktiviteter. Det er utvilsomt den beste form for fysisk aktivitet jeg bedriver.
Derfor er målet nå å utnytte vannet så langt jeg klarer ...og været tillater. Sommerværet nå om dagen
er en avgjørende gude-gave.
Og så tenker jeg litt på hvilke råd jeg skal/bør gi mht atlasprofilax-justering.
Angrer jeg? Skjellett-justeringen for meg viser seg å bli så omfattende at ja, til tider blir det litt voldsomt.
Men så ser jeg "lys i tunnellen" og tror at det likevel var kjempelurt. Jeg skal igjennom denne prosessen, og jeg skjønner at den kanskje kan bli ulidelig lang.
Men råd til andre?
Du må ville våge å hilse på all verdens "gamle vondter". Har du mye skjevheter i skjellettet så må du regne med at det skal justere seg, og det kjennes.
Min 18-årige datter derimot - har ikke pådratt seg så mye plager, så hun ser ut til å ha høstet bare fordeler ved å ha utført det i tide.
For egen del tas det daglige små og målrettede skritt, både mht muskelstyrke og mental styrke.
Og det går faktisk fremover, om jeg bare bruker lupe .-)) Hm, føler tempoet lik lusa på Tjærekosten, nemlig.
2011 er blitt en spesiell sommer. Med mange smertefulle , men dog levende, spor for meg.
