A New Way Of Life - David Servan- Schreiber

http://www.anticancerbook.com/
se også intervju med Servan-Schreiber på koblingen.

Saksing fra Dagbladet, etter prisverdig tips fra Hans Petter:


Internationally Acclaimed, New York Times Best Seller: Anticancer: A New Way of Life


When David Servan-Schreiber, a dedicated scientist and doctor, was diagnosed with brain cancer, his life changed. Confronting what medicine knows about the illness and the little-known workings of his body's natural cancer fighting capacities, and marshaling his own will to live, Servan-Schreiber found himself on a fifteen- year journey from disease and relapse into scientific exploration and, finally, to health.

Combining memoir, concise explanation of what makes cancer cells thrive and what inhibits them, and drawing on both conventional and alternative ways to slow and prevent cancer, Anticancer is revolutionary. It is a moving story of a doctor's inner and outer search for balance; radical in its discussion of the environment, lifestyle, and trauma; and compelling and cautionary in its proposal that cancer cells lie dormant in all of us and that we all must care for the "terrain" in which they exist.

Advocating a sea change in the way we understand and confront cancer, Anticancer is a radical synthesis of science and personal experience, an inspiring personal journey, and certainly a guide to "a new way of life." Anticancer tells us:

◊ Why the traditional Western diet creates the conditions for disease and how to develop a science-based anticancer diet
◊ How and why sugar and stress feed cancer and ways to achieve life balance and good nutrition to combat it
◊ Why the effects of helplessness and unhealed wounds affect our ability to restore health
◊ How to reap the benefits of exercise, yoga, and meditation
◊ How to minimize environmental toxins
◊ How to find the right blend of traditional and alternative health care

Dr. Servan-Schreiber's remarkable story as a cancer survivor and a scientist:

Discover more about Dr. Servan-Schreiber's story »»


Dr. Servan-Schreiber's Latest Blog Posts & Research Based Insight:

Omega-3s May Slow Down the Progression of One of the Most Common Childhood Solid Cancers
June, 2010
The Interphone Study Shows We Still Need to be Careful with Cell Phones
May, 2010
Medical Establishment Acknowledges Role of Chemicals and Pesticides in Cancer Epidemic
May, 2010
Cancer Prevention: Some Fruits & Vegetables Bring Specific Protection
April, 2010
Recent National Cancer Institute Analysis is Partial & Over-interpreted: It is Not About the Effectiveness of a Single food, But the WHOLE Diet
April, 2010
We Can Offset Some Contaminants by Putting Our System Back in Balance
April, 2010
Scientific Evidence Supports the Dangers of High-Fructose Corn Syrup
March, 2010
Extract of Mistletoe Proves it is Useful Against Brain Cancer
March, 2010
Integrative Medicine will make a Difference in Cancer Care
February, 2010
-

Dagsplan - plan for dagen.

Jeg er nok en evig cancerianer, men jeg er ikke lenger så syk!.

Jeg har nå en hverdag med et selvlagd dagsprogram . Jeg kan spise, jobbe, tenke, lese, gjøre....i en forutbestemt rekkefølge.

Den daglige timeplan er et «personlig prøveprosjekt» av ny dato.

Hensikten? Jo, det er selvfølgelig å sjekke ut hva jeg kan makte...

hva jeg kan få kroppen med på.

Nå har jeg gått ufør i 10 år, og har vært henvist til hvert minutt å bestemme gjøremål etc ut i fra hva kroppen vil/kan være med på.

Nå har jeg snudd det. Nå prøver jeg med nedtegna timeplan, og ser om jeg

får kroppen til å følge med på det. Det lover godt, for formen kjennes god.

Den dagsplanen jeg nå har satt er som følger:

07.00: Oppstandelse og dusj

07.30– 09.00 :Frokost og rydding omkr det. Inkl avisa.

09.00: Husets krav; div «maskin-betjening og rydding»

10.00: Dagens trening: sykling, pilates,wii, yoga,strikk, ringer, strekkøvelser

el. Sauna. (Disse varierer fra dag til dag- etter «vær og føreforhold»).

11.30: Butikk – kjøre nabo til matbutikk

12.00: Lunch

13.00 – 15.00 Studier, bloggarbeid.

Kl. 15.30 begynner middagsforberedelser og utover dagen da vil variere i samspill med resten av husstanden.

Så får vi se.

Det jeg ønsker for meg selv er å skape forventninger «utenfra», til meg selv.

For orden skyld: Jeg bruker mye konsentrasjon og energi for å holde det

ph-balanserte kostholdet, fortsette litt avgiftningsprosesdyrer, holde gode ph-verdier og ta mine daglige doser med B17. Men ellers så er jeg fortsatt medisin-fri av alle andre medisiner.

Alle skole-medisiner har ligget på hylla siden 1.des. 2009.

Jeg er fortsatt fri for smerter, sover godt om natta og føler jeg har ok energi.

Din egen grunnholdning er avgjørende....

Skriv et notat

Ta deg noen minutter ......, det er denne historien vel verdt...

av Stine Distre Nilsen den 9. oktober 2008 kl. 08:45

Thomas er den typen du elsker å hate.
Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si.
Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:
"Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger".
Han er en naturlig inspirator.
Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Thomas der og fortalte den
ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen.
Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Thomas og
spurte ham:
"Hvordan gjør du det?"
Thomas svarte:
"Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag.
Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør.
Jeg velger å være i godt humør.
Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller ta lærdom
fra det.
Jeg velger å ta lærdom fra det.
Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene
deres, eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet.
Jeg velger de positive sidene i livet.
"Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt," protesterte jeg.
"Det er det," sa Thomas,
"Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver
situasjon et valg.
Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene.
Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør.
Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør.
Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.

Jeg tenkte over hva Thomas hadde sagt.
Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv.
Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i
forhold til livet, istedenfor bare å reagere på det.

Mange år senere, hørte jeg at Thomas var innblandet i en alvorlig ulykke,
med et fall på 20 meter fra en radiomast.
Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Thomas utskrevet fra
sykehuset med skinner langs ryggen.
Jeg traff ham omtrent seks uker etter ulykken.
Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:
"Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?"
Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i
hodet på ham under ulykken.
"Det første jeg tenkte på, var velferden til min ennå ufødte datter, "svarte
Thomas.
"Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg.
Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve."
"Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?" spurte jeg.
Thomas fortsatte; "Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at
alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så
uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres
sto det skrevet: "Han er dødsens".
Jeg visste at jeg måtte gjøre noe."
"Hva gjorde du da?" spurte jeg.
"Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til
meg", sa Thomas.
"Hun spurte om jeg var allergisk for noe. "Ja," svarte jeg. Legene og
pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.
Jeg trakk pusten og ropte: "Tyngdekraften".
Gjennom latteren deres sa jeg til dem: "Jeg velger å leve. Operer meg som om
jeg er levende, ikke død Thomas overlevde takket være legenes dyktighet, men
også på grunn av sin fantastiske holdning.

Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross
alt, ALT.

Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg for
seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Egentlig er dagen i dag den
morgendagen du bekymret deg for i går.

Nå har du to valg:
1. Slette dette?
2. Kopier å lim inn i dagboka så folk som du bryr deg om får gjøre det samme?
Jeg håper du velger alternativ 2. Det gjorde jeg 

Blodanalyse - et viktig hjelpemiddel

Det var når jeg første gang fikk se med egne øyne hvordan de røde blodlegemene sleit, de var så godt som var helt oppgitt og uten evne til å transportere oksygen, at jeg skjønte at jeg kunne gjøre noe selv.
Jeg så at jeg ikke hadde en eneste hvit blodcelle som lenger maktet å lense de røde for syre, sopp og all
verdens elendighet. Til det var de helt "lammet av dritt".

Når man ser det på skjermen, svart på hvitt, så "har man svaret".
Man må legge om livet, dvs kosten (ph-balansert kosthold) og begynne en aktiv tilværelse med avgiftning og fysisk trening inkl sauna for daglig svetting.

Aktiv avgiftning betyr at man tar inn:
Greens,  mineraler i form av hhv leire og 4-salter, samt ph-dråper som røres ut i vann og drikkes.

Stikkord som kan sjekkes på nettet er:

www.blodanalyse.no
www.phbalansertkosthold.no
www.kildenhelse.no

Medisinsk vitenskap er tall, og tall er bare tall.

Viser til kommentarer i forb m  det  interessant oppslag i Aftenposten som Hans Petter gjorde meg
oppmerksom på, og på kritikken som har fulgt fra Radiumhospitalet.
Det er da flott å se Bergesen sin replikk på rett sted.

Når det gjelder skolemedisinens godkjente vitenskap, så har G.Edward Griffin  satt den nokså godt på
plass i sin bok "En verden uten kreft, historien om vitamin B17" .

Sitat fra Kap 12,; en statistisk sammenlikning, s 168:  Fritt og kort gjengitt vises til hvordan skolemedisinen
"kjemmer igjennom rapporter fra tusener av leger og sykehus for å lage statestikker ut i fra geografisk
tilhørighet,alder,kjønn,sted, utbredelse,behandlingsform , og lengde på overlevelse. ... Denne (enormt ressurskrevende) aktiviteten er like viktig for å seire over kreft, som lik-telling er i krigstid. Ekspertene vet alt om hvem som har kreft, men ingenting om å kurere den."
En første innvending  mot slikt statistikkarbeid er at skal man " trekke meningsfulle sammenligninger ut fra dem, så må det finnes en kontrollgruppe.  Med andre ord er det nødvendig for dem som tror på vitaminbehandling å ta inn pasienter med kreft, for så å ikke behandle en del av dem, eller behandle dem med ortodokse behandlingsmetoder. For behandleren vil dette selvsagt være likestilt med mord, og noe man ikke kan ta del i. ...
et annet faktum  er at selv om man satte opp kontrollgrupper ville det være umulig å sikre seg at de var meningsfulle. Det finnes så mange variabler i slike faktorer som lokalisering av kreften, graden av metastaser, kostholdsbakgrunn, arvelige egenskaper, følelsesmessig tilstand, alder , kjønne, generell helsetilstand, medisisnsk historie, milj og så videre.. Nesten alle av disse ariablene kan oppvises som grunn for å gjøre statistikken ugyldig."
Han forteller videre at om de som bedriver vitaminbehandling prøver å vise sin kliniske resultat, så har ortodokse talsmenn vraket det fordi der ikke framvises kontrollgrupper. ... og som han sier videre, sitat:
"Men nøyaktig de samme svakheter er til stede i de fleste statistiske studier innen ortodoks medisin også. Hovedforskjellen er at ortodokse studier er forventet å være nøytaktige, og derfor sjelden betvilt."
Sitat slutt.

Personlig bekreftelse:
Når jeg møter "likesinnede" dvs andre cancerianere, og da spesielt de av oss som følger de samme "metodene" som det jeg gjør i hverdagen, så eksisterer ingen tall. Våre historier lar seg på ingen måte
sammenriste i noe tall. Ja, vi kan telle hvor mange vi er. Men ikke mer. Til det er alt; kropp, diagnose/grad, livssituasjon,sykehistorie, etcetc...meget ulikt.  Men ETT er felles: VI lever og vi lever meget godt uten sykdomssymptomer!
Om vi skulle telle noe, måtte det f.eks. være symptomer og bivirkninger vi ikke lenger har? Alle er vi
frie for den slags, til sammen kunne vi nok representere høye tall.

For meg og for oss cancerianere blir det da en åpenbar sannhet, uten modifikasjon:

MEDISINSK VITENSKAP SYNES Å VÆRE BARE TALL. OG TALL - DET ER BARE TALL.

Tusen takk Hans Petter, for høyst relevante og infomasjonsrike inspill og referanser.
Fint du er trofast ab på Aftenposten, kanskje vi andre burde revurdere et slikt også.

Cancerianer-gruppe på Nøtterøy

Jeg har i dag oppsøkt Diakonen i Teie Kirke i den hensikt å "melde meg til tjeneste";
ønsker å kunne etablere en gruppe for canserianere.  Eller kall oss "kreftoverlevere" eller mennesker som lever MED kreft.

Det gjenstår å se om det gir responds.
Men min hensikt med en slik gruppe er å
inspirere til, og
gi råd eller veiledning for,
andre
 til å legge om livet tilstrekkelig til at det igjen blir kvalitet i tilværelsen.


Jeg er bare ett eksempel på at det er mulig å gjenvinne både livsglede og betydelig bedre livsvilkår, selv
om kreftdiagnosen nok vil stå ved lag.



Interesserte kan henvende seg til Diakonen i Teie Kirke:
Han heter
Dag Litleskare og har kontortlf 33351196 og mobiltlf 95856447

Pr 20.sept 2010: Nei, dette ble det ikke noe av - Diakonen "hadde ikke fått " noen henvendelser.

Å gå til legen....

det er alltid med meget blandede følelser jeg  går til legen, går til kontroller, og oppsøker prøvetaking av
ymse slag.  Det er som å bli "lagt under lupen", og å "bli et nummer i rekken".  På den ene siden føler jeg
meg utsatt for å bli disekert og vurdert bit-vis og dypt. På den andre siden føler jeg meg absolutt verken
interessant eller personlig ivaretatt.  Ikke fordi ikke "de frakke-bekledte menneskene" ikke er blide og hyggelige nok, nei, men fordi jeg vet at min kropp bare faktisk er ett eneste nummer i rekken blant.....ørten.

Min energi går til å mobilisere for å

• kommunisere adekvat med de jeg møter på,
• fremstå som avslappet, tålmodig og så opplagt som rå,
• og vente med utidige spørsmål til etterpå.

Derfor har jeg gjort det til en regel at jeg skiller ut når jeg går alene og når jeg velger å ha følge.

Når det er selve undersøkelser, blodprøver, ulike røntken e. lign, møter jeg alene og i tide.

Skal jeg til konsultasjon med lege , hvor prøve-resultat skal vurderes og videre behandling skal diskuteres og bestemmes, så har jeg alltid med meg følge. I mitt tilfelle er jeg heldig å ha med min kjære ektemann, som evner både å lytte og å stille adekvate spørsmål, samt ivareta mine "interesser" slik vi samtaler mye om hjemme.

Det er særlig to hovedhensikter jeg føler blir ivaretatt da:

1) legen synes så åpenbart å ha en annen type respekt for spørsmål og innvendinger fra han enn fra meg, og mine interesser kommer bedre frem ved hans hjelp

2) mannen min får med seg flere detaljer enn jeg oppfatter. Og det er på tross av at jeg anser meg selv som rimelig saklig og vettug, begriper hva jeg står i, men likevel: jeg lever "i det med følelsene i helhet med kroppen og kunnskapen". 

En hovedhensikt til er nemlig det at min ektefelle får innsikt i de faktiske forhold og hvilke mål og

hensikter som det er tatt høyde for. Det gjør selvfølgelig noe med dialogen i heimen i hverdagen.

Det er lettere å få opp både bekymringer og følelser og fakta, for alle i heimen, på den måten.  

Og det er nok absolutt avgjørende også i forhold til at også mine pårørende har en bekymring de må leve med. Det er viktig å kunne ta det frem når det dukker opp og er naturlig.

Rådet er: Ta alltid med "et godt følge" til lege når din fremtidige behandling skal vurderes og  bestemmes