Et vanvittig tema – strider mot alt som kjenns vel.
Jeg føler likevel tiden er moden for å berette litt om hvordan det var.
Jeg var av de første som Radiumhospitalet lot forsøke å ta «fosterbevarende brystkreftoperasjon». I 1993. Tidligere var praksis «automatisk abort hvis de fant svulsten ondarta». I mitt/vårt tilfelle altså noe helt nytt.
Jeg/vi ble gjort oppmerksom på at barnet meget sannsynlig ville bli «tidlig morløst» og at vi derfor hadde «åpent tilbud om abort uansett når i svangerskapet vi måtte ønske det».
Dessuten måtte, og det var udiskutabelt måtte, barnet bli født 4-5 uker før terminen, slik at jeg kunne igangsette cellegiftbehandling og hormonbehandlingen den 2.torsdagen etter fødsel. Av forebyggende hensyn, som det het.
Både før denne samtalen på Radiumhospitalet og uendelig mange ganger senere gjennom svangerskapet hadde jeg min unike ut-av-kroppen-opplevelse:
Jeg forsvant ut i et stort lys og tittet ned i en kjempestor hånd; der oppi lå jeg i stabilt sideleie og tittet på mitt lille vidunderlige barn som lå tett inn til magen min. Vi var begge sterke og hadde det bare godt.
For meg er dette Guds hånd. Andre vil sikkert kunne kalle det noe annet.
Opplevelsen ga meg en genuin indre ro, gjennom hele svangerskapet og har også gjort det opp igjennom årene som er gått. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg hadde denne opplevelsen, det var mange. Og det var både i våken og i sovende tilstand. Og det har gjentatt seg også etter fødselen, men jeg kan ikke nå si når det var jeg opplevde den sist.
Bekkenløsning gjorde svangeskapet komplisert, bl.a. ble det mange ukers opphold på Rikshospitalets kvinneklinkk pga fare for for tidlig fødsel allerede i uke 27.(jeg hadde glemt å fortelle barnet om vår kalender...hun var på tur ut 5.september .) )
Gjennom svangerskapet var jeg pasient på Radiumshospitalet, Rikshospitalet og Barselavd på Vestfold Sentralsykehus samtidig . Alle syns det var vrient å forholde seg til meg fordi kombinasjonen kreft og fødsel var skremmende for dem alle.
Men det kunne ikke «true» meg – jeg hadde min indre ro og visste at jeg skulle føde fredag 5.november. Det hadde jeg regnet meg frem til på kalenderen ut ifra hva onkologen hadde sagt. Det ville gi meg lengst tid fra fødsel til første «injeksjon».
Gynokologene vurderte hele tiden når de skulle sette meg opp til keiser-snitt. Jeg forsøkte å overbevise dem om at det trengte dem ikke gjøre – jeg sa bare: «jeg har avtalt med barnet at det skal komme fredag 5.nov., slapp av».
Jo,jo – du ser for deg blikkene....fulle av skepsis.
Til sist fikk jeg vite at det var satt opp tid på operasjons-salen mandag 8.nov. Ok, sa jeg. Greit nok. Men der kan du dobbelt-booke – jeg føder fredag 5.
Barnet kom fredag 5. nov kl 06.50. Helt for «egen maskin» uten så mye som et eneste ekstra lindringstiltak på noen måte.
Hva legene sa da? De smilte, ei av dem tørket tårer og uttrykte at hun var målløs, en annen sa; jaja- jeg feilvurderte deg , men det var før jeg kjente deg det.
Barnet var ei frisk og kvikk tulle.
Men jeg fikk selvfølgelig ikke lov å forsøke å amme henne.
Jeg skulle jo på cellegift.
Utrolig mentalt smertefullt.
Faktisk større påkjenning enn hva cellegifta etterhvert skulle påføre meg. Selvom den ble mer og mer stri hvor hver dose jeg fikk. Jeg var avhengig av min kjære mor til å ta hånd om barnet, når mannen min var på jobb – minst et par dager omkring hver dose. Gjennom hele barnets første halvår.
For meg var det likevel : «den vei jeg måtte gå».
Jeg hadde livet og enda større – jeg opplevde barnet. Hver dag og hvert minutt. Andres spådommer, behandlinger, og alle slags hjelpeløse episoder – de var som snøfnugg å regne. De dunstet bort så snart de kom i nærheten av vårt pulserende liv.
Slik har den indre livsgløden gjort seg gjeldende og vunnet hver gang vi har rushet ned i en «jammerdal» - livsgløden har båret oss opp, steg for steg. Hver gang.
Åpenhet om følelser og åpenhet om realiteter har gått hånd i hånd i vår lille familie.
Dermed har vi fått en gjensidig støtte til å «ta en dag av gangen slik som vi gjør i vår familie»...slik dattern min sa det. Hun var 10 år og utskrevet etter å ha fått konstatert diagnosen Diabetes type 1, insulinavhengig.
På sengekanten , endelig hjemme, spurte hun: Mamma, må jeg leve med dette hele livet tror du? Jeg svarte som sant var: Ja, jeg tror nok det. Hun så på meg, gav meg en klem og snudde seg mot veggen i det hun altså sa: «Ja, ja – da får vi ta en dag av gangen da, slik vi gjør det i vår familie» - og så sov hun.
Nå er hun snart 18 og har verdens herligste sjel og er klar for å flytte ut av heimen og til internatskole for å ta 3.videregående der.
Å være småbarnmor og ha kreft behøver ikke frata deg livskvaliteten eller livsgleden. Hvis din indre livsglød og livsvilje får råde.
