Jeg - en bondedatter.
Født i 1954 – i Lågendalen. Det året mine foreldre overtok mors hjemgård.
Der var ku,gris og høner. På jordene ble det avlet høy(timotei),korn og poteter.
Her var rotgrønnsaker, løk,kål og urter til eget forbruk. Her fantes en relativt stor og innholdsrik frukthage. Før krigen var her også lin-produksjon og fremstilling av lin-tøy-stoffer, et omfang som på den tid var å anse som brukelig størrelse. Min oldemor var meget driftig i lin-håndtering, som var å definere som «hennes spesiale», mens oldefar drev som sko- og seletøy-maker og smed som «hans spesiale». Slektshistorien forteller om «bredd-fulle fat av næringsrik og variert mat».
Så kom 10-året da teknologien gjorde sitt inntog i landbruket.
I 1954 var allerede den første traktoren på plass, likeså det første treskeverket til kornet samt «Sleperen» dvs stråkutteren som ble koblet på traktoren. Den skilte halm og korn . Det var lettvint; «en mann» ( som oftest mor) sto bakpå å knytta igjen og vippet av, striesekkene med korn etterhvert som de var fulle. Halmen føyk rett ut bak. Jeg husker alle de «lettelsens sukk» over hvor fort gjort det nå var blitt med treskinga.
Like «fornøyelig lettvint» var det å kunne henge på en liten belte-gående «sak» bak på traktoren, slik at en og en potet-rand ble pløyd opp samtidig som potetene ble spredd ut og omkring. Lettvint å bare kunne gå å plukke dem opp uten hakke.
Levende dyr og levende mat.
Etterhvert som laet (låven der høyet ble oppbevart gjennom vinteren) ble tomt – husker jeg forventingene til «vår-slippet». Har man opplevde et riktig vårslipp av kuer ,kviger og kalver, så har det siden aldri vært mulig å gå mot vår uten å identifisere ekte vårfornemmelser, og da hos alt levende vesen. Kveget lærte meg det da jeg var barn.
Fortsatt var slakt av dyr en manuell og møysommelig prosedyre. En lokal slakter kom til gårds for å hjelpe til at alt gikk riktig for seg, både humant overfor dyra og hygienisk overfor matproduksjonen. Blodtapping, vask, henging, partering og nedsalting; alt i riktig rekkefølge og til riktig tid.
Oppbevaring var et sentralt kapittel i gårdsdriften:
rengjøring og vedlikehold av kjeller-rom, strie-sekker, salt-holker m.v. var et «være eller ikke være» om man skulle holde det fritt for mus og alt annet «utøy». Koking av glass til bruk for all hermetisering av diverse frukt og grønnsaker , var et omfattende sesong-arbeid.
Melkerom i tilknytning til fjøset, med innlagt vann, var nesten som en en sensasjon å regne, like etter krigen. (Så var da vårt bruk ett av de to første i Lågendalen, med elektrisk varmtvannsbereder innstallert. Dette fordi min bestefar satt i E-verk-styret og var nysgjerrig på hvordan slik ny-vinning kunne være til nytte. Den andre ble innstallert hos et annet E-verk-styre-medlem.) På den måten kunne melka avkjøles med kaldt vann rennende over dunken, umiddelbart etter melking. Og kjørlene kunne like umiddelbart rengjøres i kokt vann.
De fatale endringene:
Produksjonsøkning ble et spørsmål, rasjonaliseringsmulighetene gav rom for mere. Større produksjon. Mer avkastning. Mindre svinn. Og da kjøleskap og fryseboks etterhvert ble «allemannseie», så ble alt omkring oppbevaring av mat, meget forenklet og det frigjorde betydelig med tid.
Myndighetene lokket og stimulerte til endringer:
All melk skulle pasturiseres og selges i forseglede flasker. Etterhvert ble det forbudt å selge melk/fløte mm, direkte fra bruket.
Egg skulle gjennomlyses for kontroll (og bedre holdbarhet), og bare unntak tillot direktesalg i relativt små mengder.
Fullgjørdsel-fabrikken til Hydro kom i full virksomhet, og bruk av natur-gjødsel ble betegnet som miljø-synd pga lukt. Det ble et problem hvor man så skulle gjøre av dyre-ekskrimenter osv. Nabo-klager på lukt ble legitimt og måtte følges.Kunstgjødsel var offesielt betegnet som «fullgodt», faktisk som bedre, enn natur-gjødsel for jorda.
Dyrefóret ble industrielt produsert som «kraftfór», bestående av mais, soya og ulike tilsetninger f.eks. av hormoner som skulle fremme produksjonsøkning. Dvs raskere dyr til slakt og mer melk pr ku.
Omlegging av driften, til frilandsgartneri ble subsidiert. Forutsetningene om bruk av sprøytemidler for bedre kvalitet og holdbarhet på produktene, var udiskutable. Hva dette gjorde med jord-kvaliteten, var å anse som utidig spørsmål.
Bondens dilemma:
Når jeg høsten 2010 samtaler med mine foreldre, to gamle bønder, om hvordan dette var, så fremkommer mye sårhet.
Om ungdomsentusiasmen, om å kunne være «jordens barn», bygge jorden. Det handlet om lange dager. Døgnet rundt, uka rundt, året rundt.
Om pågangsmotet til å legge om driften, rive driftbygninger, bygge nye, vedlikeholde maskinparken, og fremfor alt produsere mat som livgivende og næringsrikt.
Det handler i stor grad om alle betenkningene oppover i tiden. Alle spørsmålene som ble stilt til kontroll-instansene, men som ble imøtegått med at «de hadde oversikten , ikke bekymre deg du».
Om hvordan man blir underlagt offesielle bestemmelser om hva som er «godkjent» og «riktig».
Om bondens egen følelse omkring temaet; gift er gift og kan aldri bli noe annet.
Og «tukling med naturen kan aldri bli til noens gavn over tid.»
Resultat:
Så sitter vi da, med ferdigprodusert og/eller «halvfabrikata» som er:
stinne av E-stoffer, for holdbarhetens, og utseendes, skyld
stinne av smakstilsetninger, fordi de naturlige smak-og næringsstoffene er blitt borte under fabrikasjonen.
Fettstoffer og antioksidanter som er blitt fjernet, eller mildest talt blitt bragt i stor ubalanse
tilført raffinert sukker og salter for å kunstig øke volum/vekt på produktet.
Det er mitt liv jeg lever.
Nå som cancerianer.
Er en del av «den uforklarlige epidemien».
På daglig jakt etter ekte «anti-cancer-mat» dvs økologisk mat.
Fordi
jeg vil kjenne at jeg lever et levende liv, på livgivende mat.
Nøtterøy, 1.februar 2011
Ingebjørg Thorsen
selvbehandlende cancerianer.
