Formiddagens gjøremål er unnagjort; frokost,trening og huslige gjøremål.
Når jeg står med "kles-håndtering" blir jeg stående å tenke på kommentarer jeg får; «hvor mange kilo har du egentlig gått ned», «guri så tynn du er blitt – er du dårlig», «guri nå må ikke du gå mere ned»....
Men jeg har jo egentlig ikke slanka meg:
Ærlig talt; det første halve året, våren 2008 så hadde jeg det klart for meg at livet ville bli enklere om jeg ble kvitt noen kilo (da veide jeg omkring 86 kilo på nyåret). Klesstr var aldri under 44 el 46, men jakker oa kunne godt være XXL o.l. Jo, den gangen tenkte jeg at «alt handla om å vektreduksjon. Jeg la om spisevaner til «å spise etter klokka, telle antall skiver,poteter etc, kjøpte inn mindre middagstallerkener og avgrenset måltidet til en posjon». Joda, på sensommeren nærma jeg meg 5-10 kilo i reduksjon.
Men det var først våren 2009; når jeg prøvde å redusere hvetemel, sukker ,meierivarer og frukt og grønt, at jeg nådde bedre resultat, og høsten 2009 syns jeg å ha oppnpådd mye; jeg kunne lese underkant av 70 kg på vekta.
Men okt 2009: Konsekvent ph-balansert kosthold, samt avgiftning og ph-balansering i det daglige liv.
Da var jeg igang med noe som gjorde det helt unødvendig å tenke mer på vekt, nå gjaldt det å tenke ph-balanse og oksygen-sirkulasjon.
Det var da jeg erfarte at kroppen bare «tok seg inn i gjen» etter mange, mange års elende. Jeg fant idealvekta på 60.
Et ekstra røkk oppsto omkring strålbehandlingsrunden i april; matlysta forsvant , kvalme og voldsomme «ødem-smerter» gjorde at ytterligere 5 kg bare forsvant. Det var ubekvemt; f.eks. Å kjenne skjellettet når jeg satt på stolen, rompa var borte. Det tok noen uker å få opp de 5 kg igjen.. fysisk aktivitet og appetitt-stimulering var da første «bud».
At jeg nå sjonglerer mellom 58 – 60 er ok.Kom opp i 61 etter ei uke i Spania.
Men så: hvordan går det an å endre så mye?
Nå føler jeg ingen bekymring for å «spise hva jeg blir servert»; jeg vet å ta meg inn igjen. I det daglige er jeg heller ikke så grusomt streng mht
noen «go-biter», der er jeg bare konsekvent med å unngå hvetemel, sukker og meierivarer.
Men jo, hvordan går det an?
Jo det handler om å bygge om "kode-systemet" i hodet:
- jeg går i mat-butikken med et «nytt blikk». Tenker ikke; ikke det, og ikke det.....som jeg gjorde til å begynne med. Nå er det mer: ja, der – det er noe som er bra. , Og det – det har jeg ikke brukt på noen dager, og der har vi det, som jeg er tom for, og nå er jeg i denne butikken; må nytte høve til å få med akkurat den varen jeg finner her og ikke andre steder.... Dvs: jeg står ikke ved kjøtt-disken å ser hvor flott ditt og datt ser ut og kan friste, og at jeg ikke «kan ha det». Nå er det slik at det bare «er ikke noe for meg det der».
- Når jeg er på kjøkkenet å skal lage mat: Gourme-mat i vanlig forstand er jo tradisjonelt sett veldig basert på meierivarer, hvetemel og sukker , samt kjøtt og sjømat. Tilbereding og sammensetning – er noe man bare har innprogrammert. Man må programmere om . Først handler det om hva jeg hadde på kjøkkenet som var ok; det gjaldt å fokusere urter, mel-alternativer, mandler/nøtter, oljer,hel ingefær, havsalt, som jeg hadde og som jeg fortsatt kunne fokusere. Så anskaffa jeg en egen boks til spelt-mel m.v. (hvetmel-boksen står der fortsatt, men blir ikke brukt til annet enn pizza,pinnebrød, boller i regi av ungdommer som er på besøk, for dem som syns det er så upoppis å være «så sunn») Etterhvert kom mer og mer av «mat-tekniske hjelpemidler» i hus; Naturli soyamelk m vanilje og uten sukker, toffu-produkter, soya-creme-produkter, menkomel, glutenfrie varer som soyasaus, kjekser , pastavarer o.a. Men det som har gjort susen i den senere tid er å «oppdage» cocos-fett hhv til steking/oppvarming og til tilsetting før servering. Til nå: når jeg skal lage middag, går jeg til kjøleskapet å ser/tar frem de grønnsaker jeg har og tenker kan «settes sammen». Jeg vasker og skjærer opp mens jeg tenker ut tilberedingsformen. Nå har jeg som mål å servere middag med minst 2 varme «anretningsfat» og en salat, eller forvella grønne/rot-frukter som 3. serveringsfat. Jeg tenker at minst en anretning skal innebære proteiner (gjerne innh av belgfrukter/linser og el. fisk),og for øvrig blir fiberholdig grønt , vitaminer og mineraler viktig å tenke på. Når jeg har gjort alt klart til selve tilberedingen rår jeg mer over det fenomen at «det ikke skal svimeslås i oppvarmingen». Jeg kan tenke rekkefølge, koke/steketid og hvor lenge jeg har igjen til serveringstiden.
- Intet måltid blir likt: Jeg har hatt stor nytte av å titte masse i kokebøker som handler om vegetarisk, ph-balansert, ernæringsmessig sammensetning m.v. Men jeg greier ikke å følge oppskrifter, og jeg greier ikke å si eksakt hva jeg gjør på kjøkkenet. Det er ikke mulig for meg å være konsis verken mht mål/vekt eller sekunder/minutter eller grader. Det betyr at jeg har ikke navn på retter for jeg kan ikke gjøre en rett lik dagen etter. Det betyr at hos meg er det ingen som kan forutsi «hva vi skal ha til middag i dag» mer enn; pasta og noe, kylling og noe, fisk og noe....hel-vegetar av noe slag etc.
- Smaksvolum: I gourmet-koking er «avrunding" m sukker, fløte etc., en veldig vikitg greie for å få volum på smaken. "Gourmet skal kjennes i ganen". Men nå er koden endra for meg ved å fokusere: rå-stoffets egentlig egen-smak og hvordan den evt kan forsterkes eller avrundes. Erfaringer m stevia, agar-agar, cocos, fennikel, havsalt, soya-produkter av ymse slag gjør det nå spennende å «dikte smakskombinasjoner» selvfølgelig er dette som et tillegg til mye mer bevisst urte-bruk. Jeg trenger ikke lenger å ha basilikum oppi der jeg har oregano. Og timian funker veldig bra uten oregano og basilikum. En ørliten dach salvie gjør susen med bare en flis frisk fennikel ...eller kanskje ikke det? For å få renere smaksvolum så gjelder det å IKKE blande for mange urter i samme rett. Og det kan være fordel å tenke hovedsmak i en rett i sammensetning med en annen som skal serveres på samme bord.Alle pepper-variantene har jeg også etterhvert blitt mer og mer nysgjerrig på. Chili trenger ikke dynges oppi til å bli rå-mexikansk, men kan gi et godt volum i riktig mengde. Gurkemeie er jo mega-høvelig i riktig mengde uten for mange andre smaker i tillegg.
- Oster er et lite kapittel for seg. Vita-gulost er den eneste ku-melk-osten jeg evt bruker litt av. Ja, noen unntak gjør jeg med ferdigraspa ost til gratinering, men da i svært liten mengde. Ellers plukker jeg med meg ost av geit – i de varianter som er å komme over. Snøfrisk-utgavene er velegna til mangt. Den ekte, brune, til sauser med «litt smaksdybde», eller hvite geiteoster i lysere saus-utgaver, gjerne i kombinasjon m soyaprodukter.
Jo, jeg kjenner at "matlagingskoden" nå er blitt en annen enn hva den har vært i de foregående år/ti-år!.
God appetitt.
