HJELPELØSHET ER LAMMENDE.
Leser pt kap 9 i boka til Servan-Schreiber; et kapittel om ANTIKREFTSINN.
Om Hjelpeløsheten som den værste tyrann.
Jeg kjenner det så godt igjen:
Hvor mye av livet er det ikke lett å utlukke når man først kjenner seg hjelpeløs?
Hvor umulig er det ikke å endre av seg alle de «usunne handlinger» når man så allikevel er oppgitt hjelpeløs?
Følelsen av hjelpeløshet gir grobunn for kreft. (s 203)
sitat: «Det er ikke påkjenningene alene – livets forskjellige «elektriske sjokk» - som øker kreftens utvikling, det er den vedvarende følelsen av hjelpeløshet som påvirker kroppens reaksjon på sykdommen.» (s204)
Servan-Schreiber viser til forskningsarbeid og studier som psykiateren David Spiegler har gjort. Utgangspunktet viste seg å være, slik også filosofen Sartre var overbevist om: Mennesket blir ikke helt seg selv før det blir konfrontert med dødsangsten.
Ja, så har da både studier , møte med andre mennesker, og egne erfaringer vist at det er nettopp det;
i møte med den reelle død så kan angst og hjelpesløshet omgjøres til noe langt mer nyttig.
Jeg liker å se på meg selv som en «kunstnerisk mester» når det gjelder det å plukke frem alle reelle fakta,
sette dem sammen med reelle følelser og filosofiske refleksjoner som gjelder i min «tragiske situasjon».
Når jeg holder dem opp som en «sammensatt diamant» så ser jeg alle av-chimringene;
og jeg kan vurdere og velge hvilke jeg vil følge. Hvilke type «løsninger» kan være tilgjengelige for meg.
Da er ernæring ett område.
Trening et annet.
Pusteteknikk og meditasjon, et tredje.
Sang og spill og mitt åndelige liv, et fjerde.
Blogging og skriving, et femte.
Møte med andre, et sjette.
Samt praktiske gjøremål, sosiale samvær og annet som gir et meningsfult liv.
Mulighetene viser seg å faktisk være mange.
Jeg velger meg det levende livet.
Jeg velger vekk hjelpeløsheten.
Og
kanskje har jeg grunn til å være takknemlig for alt som kreft-historien min har lært meg.
Jeg er nok tunglært som har måtte holde på i så mange år. .-)
