Nrk1 Puls- livstilendring og kreft. Reprise.

Viser til kommentar og tips som følger:

Mandagens Puls på NRK1 var viet samme tema som du skriver om. Her fulgte vi en kanadier godt oppe i 70-årene som fikk en agressiv kreft. Legene ga han intet håp. Sønnen hans kom i kontakt med Richard Beliveau, som fremmer tilsvarende synspunkter som vår venn David Servan-Schreiber. Kanadieren la helt om livsstil, ble symptonfri og kunne avslutte cellegift. Han var klar over at kreften fremdeles lå der, men han fikk leve en god stund med god kvalitet før kreften kom tilbake. Det var et lite tilbakefall, men han fikk leverkomplikasjoner av medisinene, og døde pga det. Dvs han døde av behandlingen og ikke av kreften. Programmet diskuterte ikke om det var riktig av han å gjenoppta medisinene pga et lite tilbakefall. Det konsentrerte seg om den positive effekten av å legge om livsstil.

Programmet ble etterfulgt av en diskusjon der bl.a. vår andre venn Helge Ole Bergesen deltok. Programmet går i reprise søndag 12. desember kl 9 om morgenen. Det anbefales til blogg-vennene dine.

Hilsen Hans Petter

Pensjonsreform for Uføre...

Interessant å se hva som foregår omkring Pensjonsreformen også her hjemme. (Ikke bare i Frankrike o.a. land).
Alle kan være enig om at dette er komplisert. For oss alle.
Her bare noen "viktige stikkord" slik det kan sees for meg som bruker/ufør.

1. Ønsket om å komme i arbeid har vært konstant fra første sykedag.(som var februar 2001; nå skriver vi des. 2010)
2. Helbreden og arbeidsførheten ble mer og mer redusert omvendt proposjonalt med medisinsk behandling. Samtidig som jeg medførte store utgifter i helsevesen og trygdevesen - ble jeg dårligere.
3. Nåværende månedlig stønad/inntekt er beregnet/opptjent etter full opptjeningstid bl.a. ved 20 år som mellomleder/leder i kommunalt sosialt- og barnevern. (inkl opplæringsansvar for de nye særlovene fra 1993) Jeg har formell fagkompetanse på plass, samt div tilleggskompetanse på høgskolenivå mht økonomi,administrasjon,ledelse. I tillegg kvalifikasjon som faglig veileder.
4. I løpet av siste 2 år, intenst siste 12 mnd, er jeg tilbake og klar for faktisk noe sysselsetting utenfor heimen. Alt sammen finansiert av egne midler. Store øk. kostnader, men likevel ikke i nærheten av hva "de offentlige behandlingskostnadene i sykeårene" har vært.
5. Søknad om arbeid? Kvinne, 56 år, 10 år ute av arbeidslivet og dog fortsatt diagnose kreft - hvem tør tilby en arbeidsavtale? Som tidl. leder m/ansettelsesansvar ville jeg vegret meg. Ikke for at jeg ikke ville imøtekomme arb.søkeren, men pga begrensningene og mulige belastninger m "usikker arbeidskraft i sårt tiltrengte stillingshjemler". 

Erfaring: Jeg har ved to forskjellige henvendelser presentert meg ved lokalt trygdekontor/lokalt NAV o med min bakgrunn og hensikt. Min tanke var: uansett burde jeg kunne klare å ta fatt på noen saksbunker, avhjulpet arbeidspresset. Reslutat: Verken saksbehandler på min fødselsdato eller noen leder eller mellomleder var ledig for dialog, verken på dagen eller på flere måneder. Har senere ringt i håp om å komme i dialog med en "egna leder" - men "desverre ikke tilgjengelig". 

Oppsummering: Jeg oppfatter at Velferdskassa må redusere de løpende utgiftene. Det er forståelig.

Nå har jeg med egne øyne sett, og egen kropp opplevd, de ekstreme behandlingskostnadene som samfunnet dekker - uten noen kritisk vurdering av de helsemessige konsekvenser for den enkelte pasient.

Fra Statens side forsøkes slike kostnader redusert med innstramming på det enkelte sykehusbudsjett.Også dette uten konsekvensutredning.

Det neste er å se på løpende utbetalinger til livsvarige uføre; enkelt å vurdere reduksjon på månedlig utbetaling . Dvs  redusere inntekta til den enkelte mottaker. Det gjenstår å se hvilke konsekvensutredning som faktisk vil bli gjort.

Min konklusjon pr dagsdato: Selve fenomenet å redusere inntekta til uføre medfører nødvendigvis ikke enklere sysselsetting av denne gruppen.  Da nivået på den enkeltes uførepensjonen faktisk er beregnet ut i fra individuell opptjening etter reelle arbeidsår og pensjonsinnbetaling, blir en slik reduksjon å anse som offentlig godkjent robberi av de uføre.

Min Påstand: En reell endring i Velferdstatens overforbruk både kan og må begynne i en annen ende; nemlig å konsekvensmåle utgifter og praksis omkring legemiddelbruk.