Sider

mandag 26. juli 2010

Syrefritt brød- her er oppskrift

Spelt spesialbrød m natron

7 dl siktet speltmel
1-2 dl sammalt spelt
1 dl solsikkekjerner
1 dl speltflak
2 ts havsalt
1 ts natron
1 ss sesam olje
ca 2 ss linfrø er også godt.

2 dl ferdigkokt ris dvs brun ris er bra, men vill ris er aller sunnest.
(Jeg bruker brun naturris som jeg selv har malt til mel, evt rismel kjøpt i innvandrerbutikk eller helsekost) Ris er bindingsmiddel.
Du kan også bruke f.eks boghvete som binding, men husk at smaken er strammere jo mer du bruker av det.

Du blander alt til en grøt, med kalt vann.
Smører en brødform m rapsolje eller vita hjerteolje og heller «grøten» i.
Strø over havsalt og solsikkekjerner.
La stå i 2 timer for å godgjøre seg før
steking 1 t i 215 grader.

Velbekomme.

KNEKKEBRØD

3,5 dl sammalt spelt, grovt
3,5 dl havregryn
1,5 dl sesam frø
2 dl solsikkefrø
1 dl linfrø
1 dl spelt kli
1 dl valnøtter
1-2 ts Herbamare (urtesalt)
7 dl lunkent vann

Bland alt godt og fordel jevn utover 2 stekebrett.
Sett i ovn på 180 grader – i 10 min
Ta ut og skjær opp til passe biter (pizzahjul er kjekt)
Stek videre i 30 min
Legg så knekkebrødene på rist og inn i ovnen igjen, 15 min m litt åpning på døra for å få sprø og harde knekkebrød.

LYKKE TIL.

mandag 19. juli 2010

Den 4. blodanalyse-kontrollen

hadde jeg i dag. Jeg var veldig spent fordi jeg nå har hatt en rekke "ferie- og feirings-brudd" når det gjelder dietten min. Den ph-balanserte dietten.
Særlig syns jeg det har vært vrient å unngå å kose meg med litt jordbær.
Men hele tiden har jeg passet på at Ph-balansen har vært god, ved å måle hver morgen.
Jeg har passet på å drikke natron, samt greens, ph-dråper , 4-psalter og leire.

Og akkurat det tror jeg har vært viktig. Resultatet i dag var meget bedre enn jeg egentlig turte å forvente.
Og det var helt supert å se at alle "kreft-identifiserende tråder" var borte!!!
Første gang , i okt 09 , var slike tråder/nettverk meget dominerende. Så har de vært svakere hhv i feb og i mai. Og nå var de faktisk ikke å se!!

Dvs at jeg klarer å holde et kosthold som ikke "mater kreft-svulstene". Dvs  jeg unngår syre-dannende og sopp-dannende mat/drikke .
Det kjennes virkelig godt. Og det er befriende godt å se fysiske måleresultat på skjermen.
Se at strevet nytter.

søndag 18. juli 2010

Sommeraktiviteter som i riktig Gamledager!

Dagens nyhet er at jeg nå kan ta i bruk vanlig sykkel og dra på sykkeltur, istedet for ergometer-sykkel som jeg har holdt ut med i mer enn 2 år. Den gang begynte jeg helt i det små; med pulsklokke og få minutters treningsøkt av gangen.
I dag hadde jeg kveldstur tur/retur til stranda, 3 km. Knirkefritt og helt topp.
I går var det kanoen som ble tatt i bruk, sammen med Mannen min . Fantastisk.
Å bade går helt av seg selv som i gamledager- til og med snurre rundt i vannet. Stuping har jeg ennå til gode. Men det er ikke langt unna, tror jeg nå.

Klipper plener og går turer. Bære bagasje og bruk av offentlig kommunikasjon er til og med fullt overkommelig. Og det siste er helt nytt.

Det rareste er at min datter på 17 nok aldri har opplevd meg i så god form. Det er vidunderlig.
Jeg er bare super-takknemlig.

torsdag 15. juli 2010

Konsentrasjonsevnen



Etter mange år ute av arbeidslivet: så er er det klart at «hodebryet» endrer seg.
Konsentrasjon og oppmerksomhet avgrenser seg mer og mer til å handle om meg og mitt i det daglige, og ikke så mye annet.
Dagsrevyen og avisa er mer en del av «dagsrytmen» ,men innholdet fester seg ikke
og egen refleksjonsreferanse forblir passiv. I det sosiale lag erfarte jeg at jeg kunne
nevne relevante hendelser, men greide ikke å følge i utdyping av fakta. Mitt personlige politiske og sosiale engasjement opplevde jeg som lik null.


Hvordan jeg opplevde lang tids medisinbruk (kjemisk krigføring):
Ved kontroller og undersøkelser ble der tatt blodprøver, men disse ble alltid kommentert av legen som "helt greie, veldig bra etter fogenesrholdene".
Blodtrykksmålingene var i lang, lang tid (over år) urimelig høyt, f.eks. var undertrykket skjelden under 100 og aldri under 90.
Helsepersonellets kommentar var alltid; "men nå er du nok urimelig presset og stresset ved at du vel er urolig og nervøs". Noe som ikke stemte med min egen opplevelse. Min grunnholdning var å oppfatte fakta, forholde meg til de faktiske forhold på en nyttig måte.
Svimmelhet og utmattelse k almentilsan beskrive den vanlige almentilstanden.
Synsvariasjoner gjorde det vrient å fokusere over tid,  jeg ble meget trett og sliten av å lese.
I samtaler viste det seg vanskelig å «holde tråden».
Når samtalepartneren utdypet sine synspunkt litt, så var det umulig å følge.
Jeg lærte meg «teknikker» for å spørre opp igjen, uten å gjøre det direkte hele tiden. Men det var med meget variabelt hell, følte jeg sjøl. Å ikke kunne følge et samtaletema gir en genuin tapsfølelse, eller tilkortkommenhetsfølelse. Følelsen av å være «dum», må være akkurat slik.

Jeg valgte de enkleste samtaletema ;
Når det kunne bringes på bane temaer omkring helse, sykehusvesen, behandlingserfaringer,
kosthold, trening og mangel på trening, begrensninger mht ferie- og fritidsaktiviteter.... så det var det greiest.
Å lytte til andres erfaringer var ok i den grad det ga rom for å prate om mitt eget. Min egen situasjon var hva "jeg kunne" og som det var lett for meg å snakke engasjert om. 
 Derfor er det veldig deilig med ungdoms-friskuser som sa: «Hallo – går det an å snakke om noe annet enn sykdom og helse her eller?»
Ja. Bedre mental medisin finnes ikke.

Å lese bøker:
Selv lettleste historier/romaner ble dryge. Var de for grunne og innholdsløse , så ble det kjedelig og umulig å komme igjennom. Var det mer form og innhold, så ble det vrient å holde tråden og å ikke ramle av resonnementer og skildringer. Jeg kjente på utålmodighet og frustrerende rastløshet.
Å lese bok skal jo som kjent gi ro og avslappethet. Mange bøker ble frimodig påbegynt,men  ble liggende lett tilgjengelig, etterhvert til  bunker som bare var rydde på plass i hylla igjen.

Å skrive:
For meg har skriving, type dagbokskriving, vært en vesentlig del av egenterapien uansett hva livet
har hatt å by på av medgang og motgang.
Skriving har vært som en form for meditasjon; formuleringen gav åpenhet og adgang til nye tanker og bedre forståelse av hva som ble notert. Det gav meg aha på egne vegne, i eget liv.
Men dette ble helt umulig. Også her ble det vrient å holde tråden.
Notater avgrenset seg til å notere ned tid og hendelser. Det var det.

Pianospill og musisering:
Dette har vært den andre form for egenterapi jeg gjennom tider har bedrevet. Nå var hudproblemer og smerter i hendene en fysisk begrensning. Men kombinert med konsentrasjonsproblemene var det ikke mulig å samle følelsene i noe musisk. Det ble stumpt og uttrykksløst. Jeg stilte på barneskolen for å spille til sanger i mangel av noen bedre; selv opplevde jeg at jeg «dunket sanger» eller «dunket piano». Ingen musisering.
Dermed var det heller ikke mulig å ha inspirasjon til samspill med andre. Og da smerter i rygg/hofter gjorde det nødvendig å slutte i kor, syns jeg en vesentlig del av kvaliteten i tilværelsen falt ut.
Men aller værst har det vært å ikke kunne «følge opp» Avkommet, dvs drive samspill med henne på en musisk måte.

Derfor oppleves det helt utrolig å igjen kunne «holde tråden», kunne lese bøker med iver og interesse, sitte her å taste på Mac-en og å så smått begynne å musisere igjen.Det føles nesten som at livet har begynt på nytt igjen! 

fredag 9. juli 2010

Vekt og helse

Vekt og helse- jo, det henger sammen.

Spør du en lege så sier han kjapt; "bare gå ned i vekt så skal du se alt blir enklere".
Jeg hørte: "bare".
Og det kan "Frakken" bevilge seg å si til en kropp som er tuta full av kjemikalier gjennom årrrrr!
Hva gjorde jeg?

Jeg starta i feb 2009:
1) Standard: begynte å spise etter klokka (og ikke puttiputt), samt telte skiver,poteter osv.
2) Sånn smått m fysisk trening (tar det for meg i neste blogg). Meget små posjoner, men daglige.

Og så i oktober 2009:
3)Avgiftning: Og det er jo virkelig et stort tema og en vrien jobb. Men kort fortalt:


AVGIFTNING er nødvendig da medisiner(kjemikalier) og feilernæring (E-stoffer m.m.) har skapt diverse kortslutninger, forgiftninger og overdoser av gjær og syre i blodet.
Selvfølgelig kommer ikke næringen dit den skal og avfall legger seg helt på feil plass.

Det jeg gjorde:
Først gikk jeg til blodanalyse (sjekk:blodanalyse.no) og bare så at det ikke fantes en eneste hvit blodcelle som funka!! Alle sto fast i "7 steiner" og kunne følgelig ikke utrette noe som helst av renovasjonsjobben sin. Det gav en sjokkfølelse, men samtidig en umiddelbar overbevisning om at:
"her har jeg selv en jobb å gjøre".

Jeg kjøpte med meg Greens, 4-psalt, leire og Ph-dråper (Kildenhelse.no) og tok "en skål" rett som det var. Husk: ondt skal ondt fordrive!!! Viktig barnelærdom.

Videre gikk jeg til Kyrre Fageraas, på Slemmestad (Sjekk Blibra.no) for å få vite hva statusen min  egentlig var.
Han avdekka en rekke kortslutninger i energibanene, kraftig urinsyreforgiftning og mye annet tull.
Kjøpte med meg Spirulina, o.a. alger og rensemidler.
Det ble en hel liten kurv av div "lure inntak" samtidig som jeg ble ekstremt varsom med å ikke fylle på
av de ting som ville forverre tilstanden.
Og det betød egentlig "alt som er godt"....slik jeg følte det.
Nemlig Meierivarer, hvetemel, sukker, samt rødt kjøtt og svinekjøtt som det viktigste.

Avgiftning gjør seg ikke selv. Det det kjenns at man bedriver det. Man må velge å drive på med det, hele tiden. For meg var det best å foreta dette på en langsom og styrt måte.
Etter 3 mnd sjekket jeg med blodanalyse og hadde virkelig gjort fremskritt, det kunne telles mange, fine hvite blodceller i flott aktivitet. Hæ`li å se på skjermen.

Etter 7-8 mnd nå, så er jeg fortsatt ikke "rein", det er en jobb å faktisk få avfallet helt ut av kroppen, men
de røde blodlegemen er frie og de hvite i god funksjon.

Nå bruker jeg NATRON som hoved-hjelp til rens. 1 ts natron i et gl vann morgen og kveld.
I tillegg tar jeg nå en liten konsentrert utgave av et "gjørmeglass" bestående av greens, leire,4-psalt og ph-dråper.
Resltat: Jeg holder ph-verdiene oppe (måler det hver morgen m urin-strips) og slipper å være så ekstremt streng m hva jeg spiser.  Selv om jeg fortsatt holder meg mest mulig unna de ting jeg nevnte ovenfor.

Så har jeg fortsatt å trene, kjent en fryd over å kunne klare litt og litt mer for hver dag. Fantastisk å klare 10 min i slengen da gitt!.  ( Og du vet,,,,med slikt utgangspunkt egner man seg dårlig i treningsstudio eller aerobic-klubb for damer)

Jeg begynte å merke bedringer veldig raskt: først med pust og kondisjon. Så med fysisk rørighet og etterhvert mer og mer utholdenhet og fysisk styrke.

På drøyt 1 1/2 år er det interessant å registrere at BMI-en er redusert fra ca 29,35 til nå å være 20,35.

Selvfølgelig kan veldig mye av min bedringsfølelse tilskrives vektreduskjonen. For det merkes  jo å bære 20-30 kg til eller fra!
Men slik jeg opplevede det så var vektreduksjonen  aldeles umulig å oppnå uten å foreta den nødvendige
avgiftningen.
Den form for"rengjøring" er også en kjempeforutsetning for at naturpreparatet B17 skal kunne få sin fulle virkning.
Dermed blir det vel enkelt å forstå at det er først nå jeg litt etter litt kan se positive og målbare resultat av
den.

Og selvfølgelig er jeg lite hissen på fylle kroppen med "alt det tullet" som etterhvert smaker ok i munnen men som føles ubehagelig å få inn i kroppen. Man faktisk kjenner at det ikke gjør godt.

Så gjorde jeg jo den erfaringen under Spania-turen nå:
Der nede finnes ikke spelt-mel og hvetebagst var eneste å oppdrive.
På en uke kom det  på 3-4 kg og voldsomt oppblåst mage:  ubekvemt var det.
Etter et par-tre døgn med "gjørme" (som jeg ikke hadde med dit ned, hadde bare natron der) gikk det seg greit til igjen og de uønskede kiloene forsvant.

JOda, du lærer din kropp å kjenne når du driver på slik.

torsdag 8. juli 2010

Etter dagens legekonsultasjon, 8.7.2010:

Konklusjonen fra radiolog.avd. for MR pr 5.5.10 var som lyder:
"meget lett størrelsesøkning i enkelte metastaser, postiradiære forandringer i L2-L4".

Jiijippiiii; det betyr FØRSTE GANG (på 17 år) hvor det ikke har vært "litt metastaseøkning", dvs
første gang det ikke er påvist "ny spredning" for å si det på mitt språk.
Litt løgn er det, da det jo faktisk heller ikke ble konstatert "ny spredning" i april i år.
Da ble det mye fokus på "størrelsesøkningen og endringen" på primærsvulsten i L3. Det som utløste konklusjon om 10 stk strålebehandlinger på virvlene L2-L4. Strålingen gjennomførte jeg etter planen følgelig fikk den nå kommentaren "postiradiære forandringer". Noe som er å oppfatte som "vellykket" , på mitt språk.
Dette var veldig morsomt og befrinede for meg. I tråd med egne forventninger i forhold til mitt B17-program som jeg kjører.

Men samtalen med dr Løkkevik ( vikar i dag for dr Naume) ble både frisk og morsom.
Legen innledet med konklusjonen og ref. til "at du nå følger angitt hormonbehandling med dobbel dose Faslodex?". Nei, det gjør jeg ikke, sa jeg.
Hva?
Nei, jeg har ikke tatt noen hormoner siden 1.des 2009.
Stram undring fra legen: Hva? Vil det si at du er helt uten behandling.
Nei, Ja uten skolemedisin-behandling, men jeg går på B17.
Det ble overhørt.
Men , sier jeg, jeg har vært hos fastlegen både i april og nå , og målt østrogen-mengden i kroppen. Den ligger fast på 0,14, dvs 0.04 over referanseområdet - noe jeg konkluderer med at den er ikke økt selv om jeg har vært helt uten hormonbehandling på over et halvt år.
Javel, sa legen, men mengden østrogen i kroppen er ikke det som er mest avgjørende nå, sier han.
Så fulgte en meget kontruktiv oppklaring om virkningen av den ene type hormonbehandling (Aromasin) sammenlignet med den andre(Faslodex).
Gjensidig tillitsskapende tema-håndtering. Jeg gjorde også oppmerksom på at jeg har kjøpt inn Faslodex, og er klar for å ta den om jeg finner det aktuelt.

Jeg viste til 3 stk hovedgrunner til å foreløpig avstå fra hormonbehandling:
1) Bivirkninger; jeg fikk anledn til å beskrive en rekke av dem og gi eksempler på bedring nå
2) Blodanalyse og avgiftningsprosessene jeg kjører - vil gjerne ha ca 3 mnd til å bli så "rein" som mulig før jeg kjører inn noe nytt "griseri" (mitt språk og legen flirer).
3) Den aktuelle størrelsesøkning opplever jeg som en del av helingsprosessen FORDI jeg nå er så åpenbart uten smerter.  Jeg hevder nå å ha god evne til å differensiere på sykdomsbringende smerter (kniver, som jeg kaller det) og helingssmerter (som en slags slitenhet/ømhet).

Min konklusjon:
Jeg setter stor pris på hjelp jeg har mottatt i norsk helsevesen, men jeg vurderer hvordan det virker inn på meg.
Jeg vil gjerne fortsette med jevnlige kontroller og konsultasjoner, men jeg velger å opprettholde mulighetene til egne valg.
Jeg takker ja til ny kontroll i oktober og er glad for å kunne ha dialog om min helhetlige situasjon.

Samtalen fikk en utrolig god dynamikk. Det oppleves som utrolig flott å kunne føre en omfattende samtale om hva jeg faktisk bedriver for å bedre min helse, og å få respekt og aksept for det, av en lege jeg ellers vil betegne som relativt selvhøytidelig professor på sitt område i utgangspunktet, men som
uttrykker at "jammen har jeg lært mye i dag", før vi gikk ut.

Aller mest er jeg selvfølgelig takknemlig for Min Kjære (mannen min) som følger meg trofast og støttende gjennom alt jeg "utsettes for".

Det betyr at  spenningen for dagens legekonsultasjon fikk en befriende og herlig "utløsning".
The show have to go on!!! Yesss.

onsdag 7. juli 2010

Dagen før...

jeg skal til legen å få vite resultatet på MR.
Hm, det ER veldig spennende. For jeg  MÅ være forberedt på alle type meldinger.
Men det er virkelig et faktum for meg at jeg har et nytt liv. Jeg bor nå i en kropp som faktisk
nærmer seg  "vanlig funksjon" på en rekke områder. Og jeg er bare takknemlig.

Virkelig spennende i morgen. Og OM de nå finner bedring, vil de da være interessert/mottakelige for info om hva jeg har gjort det siste , drøye halvåret? Neppe.

Men morgendagen må vise.
Jeg er  heldig ved at jeg får følge av min mann. Det er alltid lurt å ha med en person til legesamtalen.
Han hører merkelig nok så mye annereldes enn meg. Og så evner han å stille nye spørsmål før jeg rekker å føle og å tenke.

Jeg føler meg avslappet og rolig, samtidig som jeg er spent.
Har ligsom en indre ro, uansett hvilke meldinger jeg mottar i morgen.
I dag nyter jeg livet og morgendagen må komme med muligheter og begrensinger som den selv vil.

fredag 2. juli 2010

Utrolig - men sant!

Nylig hjemkommet fra ei uke på solkysten i Spania;
- praktiske forberedelser og pakking - gikk som en lek
- løft og trill av egen bagasje- tenk jeg gjorde det selv! Uten noen smerter eller begrensninger!
- vandrer, står, venter, på flyplassene , til leiebil etc ; ikke NOE problem
- går 134 trappetrinn + gatevandring + 4.etg ; dvs ned og opp fra stranda - flere g om dagen!! Holdt
  tempo m de andre og var uten ubehag av noe slag.
- blir liggende på stranda.... rett på håndkle UTEN smerter og ubeghag; ikke vært mulig på åresvis
-kveldsturer i byen ....jeg gikk og gikk, og på hvilken som helst sko; har ikke gjort det på maaaaange år

For meg handler det om kreft i 5 ryggvirvler ,begge hofter og en skulder....det skulle ikke være vrient å tro at smerter, store smerter og fysiske begrensninger, har vært en styrende del av tilværelsen.
Men problemene er ikke der. Turen var bare vellykket.  Hm, jeg kan jo begynne å planlegge ferie-reiser igjen jeg, kanskje?

 Jeg tar INGEN annen form for medisin enn B17, samt følger råd i henhold til ph-balansert kosthold.

Så får jeg se da, hva nye kontroller på MR viser.
De siste 9 år har hver kontroll, hvert kvartal ca, vist en ørliten økning/spredning.
Så nå er det et håp om at det ihvertfall ikke kan være økning ??? Det er ikke til å begripe evt. hvis så er tilfelle.
Det kan så være at alt kanskje ikke er borte; men det jeg tidligere kjente er ikke der nå.