"én dobbel" - jeg snakker om hormonpreparatet Faslodex.
Jeg lot meg overtale av legene til å takke ja til slik behandling, dog med stor vegring.
Jeg fikk den første injeksjonen, bestående av to doser, mandag for 14 dg siden.
Jeg motiverte meg mentalt, veldig, til å skulle, ville, måtte, takle dette;
avvente bivirkningene og å "ta dem" etterhvert som de skulle dukke opp.
Hva skjedde?
Antatt smerter omkring injeksjons-området, var noe legene varslet. Men pytt, peanuts for meg.
Ellers "sannsynligvis likt, men kanskje i mindre grad, med annen hormonbehandling" sa de.
Og vedlegget i pakken - var omtrent kopi av alle andre.... pjes.
Nok om det.
- Hva jeg registrerte?
Etter to dager ;
hendene sved og ble røde og tilløp til fulle av utslett; jeg måtte t.o.m. ta frem Dermovat-tuben (kortison-salve) å smøre. Faktisk hver kveld i flere dager.
Dernest:
Anginaen var "ikke død" ....slik jeg ellers har opplevd det i de 14 mnd jeg har vært uten medisin; jeg måtte finne frem nitroglycerin-flaska...for sikkerhets-skyld. Jeg har riktignok IKKE tattdet i bruk. .-))
Hodepine og svimmelhet var lett gjenkjennelig. Men jeg vet hva det kommer av, så sakte bevegelser og og pen trening ble viktig å prøve å holde hode/balansen i gjenge. .-)
Hetetoktene dukket overveldende opp igjen. Jeg hadde nesten glemt hvor inderlig slitsomme de var.
Uventede "tokker" gjennom dagen, og svette netter .....puhhhhh Av og på med klær, dyne etc. ---stønn.
Heller ikke
revmatisme-smertene lot seg "savne". Igjen var væromslag lett å merke. Åhhhh...snakker om tungt å bevege seg igjen. Tenk at trappa ble ei "motbør" atter en gang. Æææsjjj. Murre-smertene stjeler sine deler av nattesøvnen.
Men sist, men ikke minst, er det som er betydelig vanskeligere å beskrive:
den kjemisk-dominerte motstand som jeg kjenner i kroppen når jeg legger ut på ski. Jeg gjorde, en for meg triumferende "runde rundt Venalia" (som er en minimumsrunde der vi har hytte), sammen med Tufsa (Bichon-en vår) og fant mitt eget tempo. Men måtte underveis "trekke meg selv" annerledes enn hva som har vært tilfelle siste året.
Det var som musklene var stinne av kjemisk motstand, akkurat som da jeg hadde cellegift i kroppen. De siste årene med hormonbehandling, som jeg ellers kunne sammenligne med, var jeg nemlig så dårlig at jeg ikke hadde nubb-tjans å gå på ski. 2.dag , rundt Venalia, sammen med resten av familien: fulgte jeg dem i tempo ,slik jeg greit har kunnet holde det , det siste året; men ved avslutning var "mønsteret åpenbart å kjenne igjen", som mannen min sa. Resultatet var: helt "slakt" - med belastnings-smerter og ømhet jeg ikke har kjent på lange, lange tider. (dvs mer enn 12 mnd)
Hva gjorde jeg?
1,5 uke etter injeksjonen tok jeg en tur til muskel- og nerveterapeuten (Kyrre Fageraas, Blibra.no) for å sjekke:
Han finner imidlertid:
1) Faslodex: vanvittig kortsluttende. Enorm kjemisk og elektrisk/energi-kraft i den. Skummel.
2) Men det meste var faktisk blitt "renset ut" da jeg var der, med unntak av en del uønskede metaller, som var å registrere over venstre bryst-region og på skrå opp i hodet. Fikk rekv clorella (3 tabl.pr dg) for å rense det ut.
Ellers registrerte Kyrre to vikitge fenomen:
Min kropp var nå komplett uten kortslutninger, OG var helt uten virus. !!
Det er ekstremt sensasjonelt til forskjell fra f.eks. første gang jeg målte dette, og var stinn, i oktober 2009.
Og sluttspørsmålet blir da: Hvordan kan en kreft-tumor være særlig aktiv i kroppen når det ikke finnes snev av virus der?
Dette er godt "gjenkjennelig" for meg da jeg har vært helt fri fra alt av influensa, forkjølelser o.a. som har fyki omkring øra på meg gjennom vinteren. Dvs at jeg faktisk har et immunforsvar som nå er sterkere enn hos de fleste!
MIN KONKLUSJON:
Faslodex stjeler helsa og sunnhet.
Skal jeg tillate at velment medisinsk behandling skal begrense livet og livskvaliteten min? Nei, bedre å dø MED kreft enn å dø AV bivirkninger!!
Skal jeg "ta sjansen" på at medisin-ødeleggelsene kan begrenses? Nix- ødeleggelsene har bevist seg selv som udiskutable. Og det på ei kort stund etter første injeksjon.
Jaja, da får jeg vel tåle å bli "utstøtt av helsevesenet" og å fortsette som en målretta, bevisst og livsglad
selvbehandlende cancerianer da. Og det gjør jeg.
Livet er for godt og for kort til å sose bort på lammende bivirkninger. Syns jeg.
Jeg lot meg overtale av legene til å takke ja til slik behandling, dog med stor vegring.
Jeg fikk den første injeksjonen, bestående av to doser, mandag for 14 dg siden.
Jeg motiverte meg mentalt, veldig, til å skulle, ville, måtte, takle dette;
avvente bivirkningene og å "ta dem" etterhvert som de skulle dukke opp.
Hva skjedde?
Antatt smerter omkring injeksjons-området, var noe legene varslet. Men pytt, peanuts for meg.
Ellers "sannsynligvis likt, men kanskje i mindre grad, med annen hormonbehandling" sa de.
Og vedlegget i pakken - var omtrent kopi av alle andre.... pjes.
Nok om det.
- Hva jeg registrerte?
Etter to dager ;
hendene sved og ble røde og tilløp til fulle av utslett; jeg måtte t.o.m. ta frem Dermovat-tuben (kortison-salve) å smøre. Faktisk hver kveld i flere dager.
Dernest:
Anginaen var "ikke død" ....slik jeg ellers har opplevd det i de 14 mnd jeg har vært uten medisin; jeg måtte finne frem nitroglycerin-flaska...for sikkerhets-skyld. Jeg har riktignok IKKE tattdet i bruk. .-))
Hodepine og svimmelhet var lett gjenkjennelig. Men jeg vet hva det kommer av, så sakte bevegelser og og pen trening ble viktig å prøve å holde hode/balansen i gjenge. .-)
Hetetoktene dukket overveldende opp igjen. Jeg hadde nesten glemt hvor inderlig slitsomme de var.
Uventede "tokker" gjennom dagen, og svette netter .....puhhhhh Av og på med klær, dyne etc. ---stønn.
Heller ikke
revmatisme-smertene lot seg "savne". Igjen var væromslag lett å merke. Åhhhh...snakker om tungt å bevege seg igjen. Tenk at trappa ble ei "motbør" atter en gang. Æææsjjj. Murre-smertene stjeler sine deler av nattesøvnen.
Men sist, men ikke minst, er det som er betydelig vanskeligere å beskrive:
den kjemisk-dominerte motstand som jeg kjenner i kroppen når jeg legger ut på ski. Jeg gjorde, en for meg triumferende "runde rundt Venalia" (som er en minimumsrunde der vi har hytte), sammen med Tufsa (Bichon-en vår) og fant mitt eget tempo. Men måtte underveis "trekke meg selv" annerledes enn hva som har vært tilfelle siste året.
Det var som musklene var stinne av kjemisk motstand, akkurat som da jeg hadde cellegift i kroppen. De siste årene med hormonbehandling, som jeg ellers kunne sammenligne med, var jeg nemlig så dårlig at jeg ikke hadde nubb-tjans å gå på ski. 2.dag , rundt Venalia, sammen med resten av familien: fulgte jeg dem i tempo ,slik jeg greit har kunnet holde det , det siste året; men ved avslutning var "mønsteret åpenbart å kjenne igjen", som mannen min sa. Resultatet var: helt "slakt" - med belastnings-smerter og ømhet jeg ikke har kjent på lange, lange tider. (dvs mer enn 12 mnd)
Hva gjorde jeg?
1,5 uke etter injeksjonen tok jeg en tur til muskel- og nerveterapeuten (Kyrre Fageraas, Blibra.no) for å sjekke:
Han finner imidlertid:
1) Faslodex: vanvittig kortsluttende. Enorm kjemisk og elektrisk/energi-kraft i den. Skummel.
2) Men det meste var faktisk blitt "renset ut" da jeg var der, med unntak av en del uønskede metaller, som var å registrere over venstre bryst-region og på skrå opp i hodet. Fikk rekv clorella (3 tabl.pr dg) for å rense det ut.
Ellers registrerte Kyrre to vikitge fenomen:
Min kropp var nå komplett uten kortslutninger, OG var helt uten virus. !!
Det er ekstremt sensasjonelt til forskjell fra f.eks. første gang jeg målte dette, og var stinn, i oktober 2009.
Og sluttspørsmålet blir da: Hvordan kan en kreft-tumor være særlig aktiv i kroppen når det ikke finnes snev av virus der?
Dette er godt "gjenkjennelig" for meg da jeg har vært helt fri fra alt av influensa, forkjølelser o.a. som har fyki omkring øra på meg gjennom vinteren. Dvs at jeg faktisk har et immunforsvar som nå er sterkere enn hos de fleste!
MIN KONKLUSJON:
Faslodex stjeler helsa og sunnhet.
Skal jeg tillate at velment medisinsk behandling skal begrense livet og livskvaliteten min? Nei, bedre å dø MED kreft enn å dø AV bivirkninger!!
Skal jeg "ta sjansen" på at medisin-ødeleggelsene kan begrenses? Nix- ødeleggelsene har bevist seg selv som udiskutable. Og det på ei kort stund etter første injeksjon.
Jaja, da får jeg vel tåle å bli "utstøtt av helsevesenet" og å fortsette som en målretta, bevisst og livsglad
selvbehandlende cancerianer da. Og det gjør jeg.
Livet er for godt og for kort til å sose bort på lammende bivirkninger. Syns jeg.
