Sykdomsbeskrivelse og positive valg.

Innleggene mine hittil i august (2011) handler  om en down-periode som jeg så absolutt helst skulle vært foruten.
 Og enda verre; jeg har nok forårsaket den selv i "mine Alternativ-forsøk".

Jeg har tenkt tilbake , og tenkt på akkupunktur-behandlingen jeg tok den 7.juli - etter at jeg tok atlas-justeringen tirsdag 31.mai. Tror kanskje akkupunkturen "utløste skredet" som toppet seg 22.juli.

Nå (7.august) kjenner jeg påtagelige forbedringer både mht bevegelighet uten smerter og mht puls.


Det er snakk om kontinuerlige beslutninger om å velge.
På puls-kokka teller jeg og måler med hele og halve minutter
I strikk og med pilates-ball teller jeg strekk/styrke-øvelser kombinert med god pust med hhv 5 og 10,
slik kommunikasjonen med "min indre styrke" tilsier.

Det er noe gjennomgående godt å  oppleve at jeg foretar valg og utfører øvelser.
Jeg kjenner (hører) skjellettet knitrer og knatrer seg mer og mer på plass. Alt kjenns enda litt bedre.

Hvorfor jeg beretter om alt dette?

En enkelt årsak:
Det er de dagene som jeg sliter mest som er viktigst for å få til dager som er handlingsfulle og frihetspregede. 
Slitsom sykdom er ikke viktig å beskrive - den kjenner vi alle, vi cancerianere.
Men når slitet så allikevel er der - så kan det vendes til noe positivt, like gjerne. 
Tenker jeg.

Viljen er viktig , men ikke nok i seg selv.
Viljen til en aktiv positiv prosess er nødvendig. Selv om den er både langsom og krevende.

Pulsklokke og ergometer-sykkel; Jeg tar styring over pulsen.

Jeg lar kroppen langsomt våkne ved å ta 5 og/eller 10 strekk, med gode inn/ut-pust, i strikken (som jeg har hengende i taket).

Inntar posisjonen på ergometersykkelen og monterer puls-klokka.

Faktisk var start-pulsen idag på 98 (tross strikk-øvelsene).
Et betydelig fremskriftt fra ca 110 for ca 5 dager siden.

Så ett minutt m motstands-tråkk - pulsen øker til 105- 110
Et halvt minutt bakover-tråkk (det jeg kaller å "tråkke pulsen ned") tilbake til ca 100.
Så ett minutt m motstand - puls til 115 - og så ned igjen til 105 ca.

Øker motstandstråkk til 2 min: puls til 125 - 128
Så 30 sek med "nedtråkk" - til 118-120

Slik fortsetter jeg til jeg i siste motstandsrunde når puls på 145 (faktisk alleredere nå etter 5 dg) .
På 145 målte jeg i dag å bruke 80 energi/kapasitet (målt etter min egen vekt og lengde)
Når jeg i dag kom såpass høyt tenderte jeg såvidt følelsen av ubehag, og da gjelder det å tråkke seg ned umiddelbart. For så å avslutte langsomt.
Det gjelder egentlig å stoppe hakket før ubehaget kjenns.

Og så gjelder det å ikke bråstoppe, men tråkke pulsen langsomt ned.


ET HOVEDMÅL I SLIK PULS-STYRING ER :
1) Pulsen skal øke jevnt og ikke for hurtig, ved motstand
2) Pulsen skal synke jevnt og raskest mulig umiddelbart når motstanden reduseres.


Når statusen er relativt flat og pulsen kronisk blafrende, så må man huske på minst to ting:
1) Jeg må selv foreta mine målretta grep
2) Jeg må bevilge meg tid/rom som trengs fordi intet kan foreseres.

Kjedelig?
Ja, egentlig grusomt kjedelig fenomen dette, men det er meget, meget kjedeligere "å være flat".

Inspirasjonsfaktorer?
Hehe- jepp...når man slik "går inn i sin egen puls" blir man virkelig oppmerksom på de små nyanser og det blir fantastisk morsomt å følge "min egen konkurranse".

Jubel?
Jepp- hver dags nye frem-skritt kvalifiserer for en indre jubel - den gir en dæsch legedom i seg selv :-)