Konsentrasjonsevnen

Etter mange år ute av arbeidslivet: så er er det klart at «hodebryet» endrer seg.

Konsentrasjon og oppmerksomhet avgrenser seg mer og mer til å handle om meg og mitt i det daglige, og ikke så mye annet.

Dagsrevyen og avisa er mer en del av «dagsrytmen» ,men innholdet fester seg ikke
og egen refleksjonsreferanse forblir passiv. I det sosiale lag erfarte jeg at jeg kunne
nevne relevante hendelser, men greide ikke å følge i utdyping av fakta. Mitt personlige politiske og sosiale engasjement opplevde jeg som lik null.

Hvordan jeg opplevde lang tids medisinbruk (kjemisk krigføring):

Ved kontroller og undersøkelser ble der tatt blodprøver, men disse ble alltid kommentert av legen som "helt greie, veldig bra etter fogenesrholdene".
Blodtrykksmålingene var i lang, lang tid (over år) urimelig høyt, f.eks. var undertrykket skjelden under 100 og aldri under 90.
Helsepersonellets kommentar var alltid; "men nå er du nok urimelig presset og stresset ved at du vel er urolig og nervøs". Noe som ikke stemte med min egen opplevelse. Min grunnholdning var å oppfatte fakta, forholde meg til de faktiske forhold på en nyttig måte.
Svimmelhet og utmattelse k almentilsan beskrive den vanlige almentilstanden.

Synsvariasjoner gjorde det vrient å fokusere over tid,  jeg ble meget trett og sliten av å lese.

I samtaler viste det seg vanskelig å «holde tråden».

Når samtalepartneren utdypet sine synspunkt litt, så var det umulig å følge.

Jeg lærte meg «teknikker» for å spørre opp igjen, uten å gjøre det direkte hele tiden. Men det var med meget variabelt hell, følte jeg sjøl. Å ikke kunne følge et samtaletema gir en genuin tapsfølelse, eller tilkortkommenhetsfølelse. Følelsen av å være «dum», må være akkurat slik.

Jeg valgte de enkleste samtaletema ;

Når det kunne bringes på bane temaer omkring helse, sykehusvesen, behandlingserfaringer,

kosthold, trening og mangel på trening, begrensninger mht ferie- og fritidsaktiviteter.... så det var det greiest.

Å lytte til andres erfaringer var ok i den grad det ga rom for å prate om mitt eget. Min egen situasjon var hva "jeg kunne" og som det var lett for meg å snakke engasjert om. 

 Derfor er det veldig deilig med ungdoms-friskuser som sa: «Hallo – går det an å snakke om noe annet enn sykdom og helse her eller?»
Ja. Bedre mental medisin finnes ikke.

Å lese bøker:

Selv lettleste historier/romaner ble dryge. Var de for grunne og innholdsløse , så ble det kjedelig og umulig å komme igjennom. Var det mer form og innhold, så ble det vrient å holde tråden og å ikke ramle av resonnementer og skildringer. Jeg kjente på utålmodighet og frustrerende rastløshet.
Å lese bok skal jo som kjent gi ro og avslappethet. Mange bøker ble frimodig påbegynt,men  ble liggende lett tilgjengelig, etterhvert til  bunker som bare var rydde på plass i hylla igjen.

Å skrive:

For meg har skriving, type dagbokskriving, vært en vesentlig del av egenterapien uansett hva livet

har hatt å by på av medgang og motgang.

Skriving har vært som en form for meditasjon; formuleringen gav åpenhet og adgang til nye tanker og bedre forståelse av hva som ble notert. Det gav meg aha på egne vegne, i eget liv.

Men dette ble helt umulig. Også her ble det vrient å holde tråden.

Notater avgrenset seg til å notere ned tid og hendelser. Det var det.

Pianospill og musisering:

Dette har vært den andre form for egenterapi jeg gjennom tider har bedrevet. Nå var hudproblemer og smerter i hendene en fysisk begrensning. Men kombinert med konsentrasjonsproblemene var det ikke mulig å samle følelsene i noe musisk. Det ble stumpt og uttrykksløst. Jeg stilte på barneskolen for å spille til sanger i mangel av noen bedre; selv opplevde jeg at jeg «dunket sanger» eller «dunket piano». Ingen musisering.

Dermed var det heller ikke mulig å ha inspirasjon til samspill med andre. Og da smerter i rygg/hofter gjorde det nødvendig å slutte i kor, syns jeg en vesentlig del av kvaliteten i tilværelsen falt ut.

Men aller værst har det vært å ikke kunne «følge opp» Avkommet, dvs drive samspill med henne på en musisk måte.

Derfor oppleves det helt utrolig å igjen kunne «holde tråden», kunne lese bøker med iver og interesse, sitte her å taste på Mac-en og å så smått begynne å musisere igjen.Det føles nesten som at livet har begynt på nytt igjen!