Å gå til legen....

det er alltid med meget blandede følelser jeg  går til legen, går til kontroller, og oppsøker prøvetaking av
ymse slag.  Det er som å bli "lagt under lupen", og å "bli et nummer i rekken".  På den ene siden føler jeg
meg utsatt for å bli disekert og vurdert bit-vis og dypt. På den andre siden føler jeg meg absolutt verken
interessant eller personlig ivaretatt.  Ikke fordi ikke "de frakke-bekledte menneskene" ikke er blide og hyggelige nok, nei, men fordi jeg vet at min kropp bare faktisk er ett eneste nummer i rekken blant.....ørten.

Min energi går til å mobilisere for å

• kommunisere adekvat med de jeg møter på,
• fremstå som avslappet, tålmodig og så opplagt som rå,
• og vente med utidige spørsmål til etterpå.

Derfor har jeg gjort det til en regel at jeg skiller ut når jeg går alene og når jeg velger å ha følge.

Når det er selve undersøkelser, blodprøver, ulike røntken e. lign, møter jeg alene og i tide.

Skal jeg til konsultasjon med lege , hvor prøve-resultat skal vurderes og videre behandling skal diskuteres og bestemmes, så har jeg alltid med meg følge. I mitt tilfelle er jeg heldig å ha med min kjære ektemann, som evner både å lytte og å stille adekvate spørsmål, samt ivareta mine "interesser" slik vi samtaler mye om hjemme.

Det er særlig to hovedhensikter jeg føler blir ivaretatt da:

1) legen synes så åpenbart å ha en annen type respekt for spørsmål og innvendinger fra han enn fra meg, og mine interesser kommer bedre frem ved hans hjelp

2) mannen min får med seg flere detaljer enn jeg oppfatter. Og det er på tross av at jeg anser meg selv som rimelig saklig og vettug, begriper hva jeg står i, men likevel: jeg lever "i det med følelsene i helhet med kroppen og kunnskapen". 

En hovedhensikt til er nemlig det at min ektefelle får innsikt i de faktiske forhold og hvilke mål og

hensikter som det er tatt høyde for. Det gjør selvfølgelig noe med dialogen i heimen i hverdagen.

Det er lettere å få opp både bekymringer og følelser og fakta, for alle i heimen, på den måten.  

Og det er nok absolutt avgjørende også i forhold til at også mine pårørende har en bekymring de må leve med. Det er viktig å kunne ta det frem når det dukker opp og er naturlig.

Rådet er: Ta alltid med "et godt følge" til lege når din fremtidige behandling skal vurderes og  bestemmes