Innleggene mine hittil i august (2011) handler om en down-periode som jeg så absolutt helst skulle vært foruten.
Og enda verre; jeg har nok forårsaket den selv i "mine Alternativ-forsøk".
Jeg har tenkt tilbake , og tenkt på akkupunktur-behandlingen jeg tok den 7.juli - etter at jeg tok atlas-justeringen tirsdag 31.mai. Tror kanskje akkupunkturen "utløste skredet" som toppet seg 22.juli.
Nå (7.august) kjenner jeg påtagelige forbedringer både mht bevegelighet uten smerter og mht puls.
Det er snakk om kontinuerlige beslutninger om å velge.
På puls-kokka teller jeg og måler med hele og halve minutter
I strikk og med pilates-ball teller jeg strekk/styrke-øvelser kombinert med god pust med hhv 5 og 10,
slik kommunikasjonen med "min indre styrke" tilsier.
Det er noe gjennomgående godt å oppleve at jeg foretar valg og utfører øvelser.
Jeg kjenner (hører) skjellettet knitrer og knatrer seg mer og mer på plass. Alt kjenns enda litt bedre.
Hvorfor jeg beretter om alt dette?
En enkelt årsak:
Det er de dagene som jeg sliter mest som er viktigst for å få til dager som er handlingsfulle og frihetspregede.
Slitsom sykdom er ikke viktig å beskrive - den kjenner vi alle, vi cancerianere.
Men når slitet så allikevel er der - så kan det vendes til noe positivt, like gjerne.
Tenker jeg.
Viljen er viktig , men ikke nok i seg selv.
Viljen til en aktiv positiv prosess er nødvendig. Selv om den er både langsom og krevende.
Og enda verre; jeg har nok forårsaket den selv i "mine Alternativ-forsøk".
Jeg har tenkt tilbake , og tenkt på akkupunktur-behandlingen jeg tok den 7.juli - etter at jeg tok atlas-justeringen tirsdag 31.mai. Tror kanskje akkupunkturen "utløste skredet" som toppet seg 22.juli.
Nå (7.august) kjenner jeg påtagelige forbedringer både mht bevegelighet uten smerter og mht puls.
Det er snakk om kontinuerlige beslutninger om å velge.
På puls-kokka teller jeg og måler med hele og halve minutter
I strikk og med pilates-ball teller jeg strekk/styrke-øvelser kombinert med god pust med hhv 5 og 10,
slik kommunikasjonen med "min indre styrke" tilsier.
Det er noe gjennomgående godt å oppleve at jeg foretar valg og utfører øvelser.
Jeg kjenner (hører) skjellettet knitrer og knatrer seg mer og mer på plass. Alt kjenns enda litt bedre.
Hvorfor jeg beretter om alt dette?
En enkelt årsak:
Det er de dagene som jeg sliter mest som er viktigst for å få til dager som er handlingsfulle og frihetspregede.
Slitsom sykdom er ikke viktig å beskrive - den kjenner vi alle, vi cancerianere.
Men når slitet så allikevel er der - så kan det vendes til noe positivt, like gjerne.
Tenker jeg.
Viljen er viktig , men ikke nok i seg selv.
Viljen til en aktiv positiv prosess er nødvendig. Selv om den er både langsom og krevende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar