Å vite kan bety å måtte velge. Og å velge betyr ofte forandring. Sier Magnar Kleiven i forord til Boka "En vandring i Undring.
Nå vet jeg ganske mye, syns jeg.
Jeg vet om så mange ting jeg selv kan gjøre slik at livet fortsatt er "godt levelig".
Det være seg kost/ernæring, trening/øvelser, sosiale fellesskap og tilhørighet, kjærlighet og lidenskap,
og tanker, samt åndelig og mentalt påfyll.
Og på siste kontroll fikk jeg også "vite" hva "de mener de ser".
Det innebærer et dilemma for meg som cancerianer, slik jeg beskrev det her, forleden dag.
I går ble første injeksjon av Faslodex satt.
Det "gjør" mye ; men kanskje mest av mental karakter. De rent fysiske konsekvensene(bivirkningene) tar jeg etterhvert som de viser seg. Men hva det gjør mentalt? Det kan jeg jo like gjerne "hoppe i, som å krype i" - slik jeg fikk det med meg i oppveksten, hver gang jeg utviste vegring mot enkelte pålagte gjøremål.
Rent mentalt så er det et solid nederlag å måtte starte opp igjen med "medisinsk behandling".
Eller jeg kan se på det som en mulighet jeg har.
Rent mentalt, så kjenner jeg på en solid usikkerhet og mistro, til det "de" sier de ser. Jeg vil tro at det er noe annet, vil tro de tar feil.
Eller jeg kan lytte til det de sier; at de har en bekyrming de mener det er nødvendig å iverksette tiltak overfor, slik at de gjør hva de kan.
Der ligger mitt valg:
På den ene siden kan jeg velge å lukke øynene for hva jeg har fått vite, eller
på den andre side kan jeg velge å fokusere at jeg er gitt en mulighet ved at faslodex betyr å gjøre hva de kan.
Og det er sagt: Det du fokuserer gir du energi. Det du gir energi gis fremdrift.
Haba-haba ....det er utlagt: "ett skritt om gangen" jfr Stella.
Nå vet jeg ganske mye, syns jeg.
Jeg vet om så mange ting jeg selv kan gjøre slik at livet fortsatt er "godt levelig".
Det være seg kost/ernæring, trening/øvelser, sosiale fellesskap og tilhørighet, kjærlighet og lidenskap,
og tanker, samt åndelig og mentalt påfyll.
Og på siste kontroll fikk jeg også "vite" hva "de mener de ser".
Det innebærer et dilemma for meg som cancerianer, slik jeg beskrev det her, forleden dag.
I går ble første injeksjon av Faslodex satt.
Det "gjør" mye ; men kanskje mest av mental karakter. De rent fysiske konsekvensene(bivirkningene) tar jeg etterhvert som de viser seg. Men hva det gjør mentalt? Det kan jeg jo like gjerne "hoppe i, som å krype i" - slik jeg fikk det med meg i oppveksten, hver gang jeg utviste vegring mot enkelte pålagte gjøremål.
Rent mentalt så er det et solid nederlag å måtte starte opp igjen med "medisinsk behandling".
Eller jeg kan se på det som en mulighet jeg har.
Rent mentalt, så kjenner jeg på en solid usikkerhet og mistro, til det "de" sier de ser. Jeg vil tro at det er noe annet, vil tro de tar feil.
Eller jeg kan lytte til det de sier; at de har en bekyrming de mener det er nødvendig å iverksette tiltak overfor, slik at de gjør hva de kan.
Der ligger mitt valg:
På den ene siden kan jeg velge å lukke øynene for hva jeg har fått vite, eller
på den andre side kan jeg velge å fokusere at jeg er gitt en mulighet ved at faslodex betyr å gjøre hva de kan.
Det jeg også fikk vite, er kanskje det mest utrolige for meg: De (både onkologen og fastlegen) ba meg fortsette med alt jeg "drev på med" mht kost, trening m.m.!! Og fulgte opp med bemerkning om den åpenbare positive virkning det uansett har hatt for almentilstanden.
Ordene føltes som regelrett "honnør" og virker utvilsomt mentalt oppbyggelig.
Og det er sagt: Det du fokuserer gir du energi. Det du gir energi gis fremdrift.
Haba-haba ....det er utlagt: "ett skritt om gangen" jfr Stella.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar