Det var i går, 29.sept 2010 at jeg så TV-dokumentaren om
Anne Margrethe Lund sitt liv og hennes budskap om Værekraftig liv. Utrolig fasinerende og sterkt.
Ja, kjempeflott. Hun hadde ressurser, Hun hadde «et kall» ut i fra at hun har talenter. Supert. Vi applauderer det. Hun hadde også et særdeles viktig budskap til alle «hvit-frakkene». Hun nådde frem, ihvertfall til noen.
Værekraftig liv, for alle oss andre. Hva er det?
Som kristne kan vi «være det vi i Kristus er». Og trenger derfor ikke bekymre oss for «den dag i morgen» osv. Det gir "værekraft".
Som levende hverdagsmennesker, stinne av sykdom. Hva er da «værekraftig liv».
Som medmennesker har vi differensiert betydning i de forskjellige relasjoner. Det er avgjørende for noen at vi «er der». Det gir "værekraft".
Som enkelt- mennesker , som «det er aleine du er» - slik Margareth Skjelbred sier det.
Aleine - jeg "værekraftig"? Er det mulig?
Ja, jeg tror jeg har minst ett svar:
det er jeg aleine som må finne «den værekraftige tråden» i meg selv, slik at den kan være motoren som driver meg i alt mitt vernearbeid om eget liv.
Min Egen-pleie. Min Egen-omsorg.
Den som faktisk INGEN andre kan råde over, den som er forankret i min innerste, egne vilje.
Den som presser frem tårene når jeg i den ytterste ensomhet forsøker å bevege armer og bein i håp om at blodpumpa kan komme i bedre form. Tårene i de små «daglige skrittene i riktig retning».
Det er når jeg måler at pulsen venter litt lenger før den løper på aveie og og når den faller litt raskere; bittelitt bedre for hver dag. Men likevel når det ikke er store resultat å rope høyt om. Gledestårene i jubelen om de små, og for andre helt usynlige, fremskrittene.
Det er er med bare viljen til egenomsorg/egenpleie at jeg gjør bittelitt øvelser, helt for meg selv, som ingen ser, men I ENSOM TRO på at jeg skal bli i bedre form.
Det som gjør at jeg «gnager og gnir» på det som føles håpløst stritt, men likevel med troen om at det nytter.. Så skal ingen kunne laste meg at jeg ikke forsøkte, at jeg ikke «tar ansvar for meg selv».
Eller
Det som gjør at jeg velger å oppsøke "alternative hjelpere". Høre hva de har å si. Sette meg inn i hva som forklares, vurdere hva det koster meg. Vurdere hvordan det jeg lærer henger sammen med hva skolemedisinen sier og gjør med og for meg.
Det er med den "indre værekraftige tråden" jeg kanskje kan evne å vurdere hvordan jeg vil gjøre praktiske forsøk mht medisiner, kost og aktiviteter. Det er med denne "tråden" jeg reflekterer over hva jeg så må gjøre for å kunne føle meg trygg i egne forsøk. Hvem kan jeg rådføre meg med? Finnes der noen å rådføre seg med? Skal jeg kunne tørre? Skal jeg våge å fremstå med min uvitenhet, og min usikkerhet?
Jo, om den "værekraftige tråden er sterk nok" så skal enhver kunne våge. Kanskje jeg bare må be medmennesker om hjelp til å styrke den tråden, på en måte som jeg selv kan forstå?
Ja, jeg tror, og nå vet jeg faktisk, at det er mulig.
Og sykdom får ikke regjere i mitt liv, slik den tidligere gjorde.
