Viser til kommentarer i forb m det interessant oppslag i Aftenposten som Hans Petter gjorde meg
oppmerksom på, og på kritikken som har fulgt fra Radiumhospitalet.
Det er da flott å se Bergesen sin replikk på rett sted.
Når det gjelder skolemedisinens godkjente vitenskap, så har G.Edward Griffin satt den nokså godt på
plass i sin bok "En verden uten kreft, historien om vitamin B17" .
Sitat fra Kap 12,; en statistisk sammenlikning, s 168: Fritt og kort gjengitt vises til hvordan skolemedisinen
"kjemmer igjennom rapporter fra tusener av leger og sykehus for å lage statestikker ut i fra geografisk
tilhørighet,alder,kjønn,sted, utbredelse,behandlingsform , og lengde på overlevelse. ... Denne (enormt ressurskrevende) aktiviteten er like viktig for å seire over kreft, som lik-telling er i krigstid. Ekspertene vet alt om hvem som har kreft, men ingenting om å kurere den."
En første innvending mot slikt statistikkarbeid er at skal man " trekke meningsfulle sammenligninger ut fra dem, så må det finnes en kontrollgruppe. Med andre ord er det nødvendig for dem som tror på vitaminbehandling å ta inn pasienter med kreft, for så å ikke behandle en del av dem, eller behandle dem med ortodokse behandlingsmetoder. For behandleren vil dette selvsagt være likestilt med mord, og noe man ikke kan ta del i. ...
et annet faktum er at selv om man satte opp kontrollgrupper ville det være umulig å sikre seg at de var meningsfulle. Det finnes så mange variabler i slike faktorer som lokalisering av kreften, graden av metastaser, kostholdsbakgrunn, arvelige egenskaper, følelsesmessig tilstand, alder , kjønne, generell helsetilstand, medisisnsk historie, milj og så videre.. Nesten alle av disse ariablene kan oppvises som grunn for å gjøre statistikken ugyldig."
Han forteller videre at om de som bedriver vitaminbehandling prøver å vise sin kliniske resultat, så har ortodokse talsmenn vraket det fordi der ikke framvises kontrollgrupper. ... og som han sier videre, sitat:
"Men nøyaktig de samme svakheter er til stede i de fleste statistiske studier innen ortodoks medisin også. Hovedforskjellen er at ortodokse studier er forventet å være nøytaktige, og derfor sjelden betvilt."
Sitat slutt.
Personlig bekreftelse:
Når jeg møter "likesinnede" dvs andre cancerianere, og da spesielt de av oss som følger de samme "metodene" som det jeg gjør i hverdagen, så eksisterer ingen tall. Våre historier lar seg på ingen måte
sammenriste i noe tall. Ja, vi kan telle hvor mange vi er. Men ikke mer. Til det er alt; kropp, diagnose/grad, livssituasjon,sykehistorie, etcetc...meget ulikt. Men ETT er felles: VI lever og vi lever meget godt uten sykdomssymptomer!
Om vi skulle telle noe, måtte det f.eks. være symptomer og bivirkninger vi ikke lenger har? Alle er vi
frie for den slags, til sammen kunne vi nok representere høye tall.
For meg og for oss cancerianere blir det da en åpenbar sannhet, uten modifikasjon:
MEDISINSK VITENSKAP SYNES Å VÆRE BARE TALL. OG TALL - DET ER BARE TALL.
Tusen takk Hans Petter, for høyst relevante og infomasjonsrike inspill og referanser.
Fint du er trofast ab på Aftenposten, kanskje vi andre burde revurdere et slikt også.
PRESENTASJON-jeg er 54-modell,kvinne,sosionom og har bak meg 18 år med kreft - og er fortsatt livsglad og optimist. Det begynte m brystkreft-operasjon som gravid, i 1993, og fortsatte m spredning til skjellett, som medførte 100% uførtrygd fra 2001. Jeg har en lang historie, men har aldri vært i så fin form som det siste halv-annet-året; pr mai 2011. Men det har imidlertid IKKE gjort seg selv. Mitt motiv er å spre entusiasme til andre med kreft, stå på, det nytter.
Hei,
SvarSlettJeg leser papirutgaven av Aftenposten fordi kona vil ha den i papir. Selv om jeg egentlig bare ville hatt den på nett, må jeg inrømme at papirutgaven fremdeles gir en bedre oversikt. De andre avisene leser jeg på nettet, og i dag fant jeg en fin artikkel i Dagbladet med omtale av vår venn Servan-Schreiber. Der sto det link til hjemmesiden hans
http://www.anticancerbook.com/
Jeg har sett på mange av videoene der i kveld, og lest noe av teksten. En fin hjemmeside om anbefales.
Da yngste sønnen vår fikk lymfekreft for mange år siden, fikk vi en ubehagelig erfaring med kontrollgruppe. Først fikk han vite at kreften var agressiv og prognosene heller dårlige. Så fikk han tilbud om en ny behandling som var under utprøving. Det var en vanskelig avgjørelse å ta, men han/vi endte opp med å si ja-takk til det. De som sa ja-takk ble så delt i to grupper, og sønnen endte i kontrolgruppen som fikk standardbehandlingen. Selv følte jeg da at de unødvendig hadde utsatt han og oss for et vanskelig valg med mange kvaler. Standardbehandlingen virket fint på han, så vi er glad for at han fikk den. Eksemplet viser at de er nøye med å lage kontrolgruppen så statistisk lik testgruppen som mulig, selv om de vet at det påfører pasientene vanskelige valg og kvaler.