Sider

tirsdag 26. april 2011

Å være «så skjør».


Tirsdag kveld i påskeuken 2011:

Joda, jeg husker det fra min oppvekst i «norsk bondesamfunn»: de voksne snakka om «våronna – det er å gå seg til hvert år det». Det var særlig bonde-kjerringane som måtte «gå seg til». De måtte gjenoppdage all muskelatur som hadde vært i vinterdvale. For mannfolka var det annerledes, de hadde holdt muskelmassen ved like gjennom vinterens skogsarbeid.

Ei lita økt med hage-riva forleden dag; og jeg følte meg «rund-piska» etterpå.
I dag var det kvist-haugen på hytta; åja, jeg klarte nå ikke på langt nær hele haugen, men brukte ei lita økt på drøye timen.
Sakte og jevnt forflytta jeg meg og kvistene, overbelasta meg ikke på noen måte. Jeg har da lært!.-)
Jeg avslutta meget,meget tidligere enn hva arbeidslysten tilsa. Og gikk inn for å tilrede for en forhåndslaga middag.
Men hvem var det som reiste seg alldeles mørbanka fra middagsbordet?
Nei, det var ikke Gubben som hadde holdt på hele dagen med motorsag og tømmer-stokker.
Det var meg. Åhhh, stønn altså. At det går an?

Et ordtak går som følger:
«Godt for alt som er unnagjort, sa gubben; han hadde dengt kjerringa til helga».

Det er heldigvis ikke Gubben min som er sitert, men du verden hvordan jeg kan leve meg inn i den omtalte
kjerringa sin situasjon.


Jeg har jo oppnådd en utrolig rehabilitering på tross av min lange og omfattende sykehistorie. det muliggjør erfaringer jeg gjorde denne i påskeuken.
Og det aller beste er faktisk erfaringen med at «det gikk seg til igjen» også etter den dagen.  .-) Heldige meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar