Kreft - et symptom eller en kronisk diagnose?

Kreft – frisk eller kronisk diagnose?

Diagnose-sjokket utløser drama i et menneskes liv.

Alt blir ukjent og snudd på hodet.

Ønsket om å «komme tilbake» til «det friske livet» representerer både en sorg/angst og et håp på samme tid.

Det er aldri vanskelig å fokusere «det friske livet» som det beste for meg.

Dilemmaet ligger imidlertid i skolemedisinens grunnlag for å definere forskjellen på «å være frisk» eller «å ha kreft».

Nemlig; er alle prøver «fine» så er du «meget sannsynlig frisk». Som de sier.Følgelig fortsetter de med å si: «og du kan bare fortsette å leve livet som før».

Eller : prøvene/bildene viser at «her er noen endringer....» følgelig babubabu; vi må fortsette behandlingen. Samtidig sier de «du må fortsette å leve som før så lenge du klarer det».

En annen kronisk diagnose det kan være interessant å sammenligne med er Diabetes, type 1. Dvs «all insulinproduksjon i bukspyttkjertelen har opphørt».

Sykdommens karkater er slik at du dør dersom du velger å overse sykdommen. Følgelig: du må lære deg å «håndere den». Du må lære hvilke kosthold, hvilke aktiviteter og hvilke medisinering som fungerer best i din hverdag.

Ved årlig måling av Hba1c får du «karakter» for din innsats, du får vite om du i snitt har «god kontroll eller ikke».

Jeg vil hevde at kreft-sykdom representerer den samme type helse-gåte. Og det er denne gåten som gjør at jeg vil hevde at diagnosen er å karakterisere som livsvarig, som kronisk. En svulst er kun et symptom på en prosess som foregår i kroppen, slik jeg ser det.

Det psykiske og mentale trykket letter noe når jeg kaller meg Cancerianer. Jeg gir meg selv en tilhørighet, med flere andre, hvor alle har gåte-fulle utfordringer å leve med.Diabetikerne har sine. Vi cancerianere har våre.

Hjelp fra helsevesenet blir kun «en liten bit» av livet mitt som cancerianer. Derfor har jeg et ensomt, eget ansvar for mitt eget liv, min egen hverdag.

Jeg øker min egen-styrke ved å kunne definere meg som:

selvbehandlende cancerianer.