Enhver bør vurdere og ta stilling til egen behandling.

Advarer mot cellegift

En Trondheim-lege advarer kreftpasienter mot cellegift.

Publisert 08.06.2009 08:45.

• Skriv ut
• Del/tips

Han hevder i stedet at pasienter er blitt friske av stoffet B 17, som blant annet finnes i aprikoskjerner.

Fylkeslegen i Sør-Trøndelag vil nå se på saken, og vurdere om Helsetilsynet bør varsles, skriver Adresseavisen.

Det er i en video på nettstedet YouTube at lege David De Clive-Lowe og to andre leger forteller om den alternative behandlingen.

Sentralt i behandlingsopplegget er bruk av stoffet B 17, samt kostholdsråd. Ifølge legen hjelper den metabolske terapien i 80 prosent av tilfellene, men bare hvis pasienter ikke har gjennomgått behandling med gift.

Cellegift hjelper bare i 1-2 prosent av tilfellene, og kan faktisk gjøre kreften mer aggressiv, hevder legene i videoen.

- Kan være brudd på loven

Fylkeslege Jan Vaage har ikke sett videoen.

- Men dette høres ikke bra ut. Hvis vedkommende fraråder annen behandling, kan dette komme innunder kvakksalverloven. Og hvis vedkommende er en lege, vil det kunne være et brudd på helsepersonelloven, sier han.

David De Clive-Lowe påpeker at han ikke har sagt at han kurerer kreft.

- B 17 er likevel bare en del av behandlingen. Det er ikke en mirakelmedisin, men må brukes sammen med en endring av livsstil og kosthold. Du er hva du spiser. I tillegg spiller det psykiske en stor rolle. Det handler om en innstilling til livet og til kreften, og metoden er ikke for alle. Du må ha en vilje til å satse, sier De Clive-Lowe.

(©NTB)

MR-kontrollen som viser endringer...

På vanlig MR-kontroll blir man vanligvis henvist til lege-samtalen for å få vite resultater.

Ikke slik i dag:


I dag ble kontrollen langvarig, jeg sovna og våkna flere ganger, og registrerte bare at jeg ble kjørte frem og tilbake flere ganger inne i maskinen.

Etter kontrollen så spør han "røntken-ansvarlige":
"Du, er du nå helt uten behandling?"
Jeg svarte:" Ja, det er riktig det. "
Han: " Men har du ikke noen form for behandling - det står i papirene dine at du ikke ville ha noe behandling?"
 Ja, sier jeg, jeg har ikke tatt noen medisinsk behandling siden desember i fjor.....Sier jeg med et smil.
Han: "Jo, men i dag var det en påfallende bedring særlig i den ene virvelen øverst. Og det er rart om du ikke har noe behandling. Det er generelt en påfallende bedring å spore. Hva gjør du? Du må jo gjøre noe?"


Ja, sier jeg, jeg går på B17 inkl div mht kosthold, trening og ph-balanse i blodet.


Hva er det?  I det følgende formelig "slukte han" hva jeg hadde å fortelle om det jeg driver med.

Sist, i juli, var det konstatert "ingen ny spredning".
Denne gangen var det for første gang "tilbakegang" å spore!

Utrolig oppløftende.
Jammen blir det spennende med neste legekonsultasjon den 20.okt. og hva legene der inne da har å si.
Det blir spennende å se hva som er skrevet fra røntkenlegen også da.

Ett Dagens Ord

Karsten Isacksen sitat: "Dine hemmeligheter gjør deg ensom".

Hm, jeg leser dette heller som en påstand.  Hm, har jeg hemmeligheter? Er jeg ensom?

Kanskje jeg blir vis av å reflektere over dette?

"Det er aleine du er"

Det var i går, 29.sept 2010 at jeg så TV-dokumentaren om Anne Margrethe Lund sitt liv og hennes budskap om Værekraftig liv. Utrolig fasinerende og sterkt.

Ja, kjempeflott. Hun hadde ressurser, Hun hadde «et kall» ut i fra at hun har talenter. Supert. Vi applauderer det. Hun hadde også et særdeles viktig budskap til alle «hvit-frakkene». Hun nådde frem, ihvertfall til noen.

Værekraftig liv, for alle oss andre. Hva er det?
Som kristne kan vi «være det vi i Kristus er». Og trenger derfor ikke bekymre oss for «den dag i morgen» osv. Det gir "værekraft".

Som levende hverdagsmennesker, stinne av sykdom. Hva er da «værekraftig liv».
Som medmennesker  har vi differensiert betydning i de forskjellige relasjoner. Det er avgjørende for noen at vi «er der». Det gir "værekraft".

Som enkelt- mennesker , som «det er aleine du er» - slik Margareth Skjelbred sier det.
Aleine - jeg "værekraftig"? Er det mulig?
Ja, jeg tror jeg har minst ett svar: det er jeg aleine som må finne «den værekraftige tråden» i meg selv, slik at den kan være motoren som driver meg i alt mitt vernearbeid om eget liv.
Min Egen-pleie.  Min Egen-omsorg.
Den som faktisk INGEN andre kan råde over, den som er forankret i min innerste, egne vilje.
Den som presser frem tårene når jeg i den ytterste ensomhet forsøker å bevege armer og bein i håp om at blodpumpa kan komme i bedre form.  Tårene i de små «daglige skrittene i riktig retning».

Det er når jeg måler at pulsen venter litt lenger før den løper på aveie og og når den faller litt raskere; bittelitt bedre for hver dag. Men likevel når det ikke er store resultat å rope høyt om. Gledestårene i jubelen om de små, og for andre helt usynlige, fremskrittene.
Det er er med bare viljen til egenomsorg/egenpleie at jeg gjør bittelitt øvelser, helt for meg selv, som ingen ser, men I ENSOM  TRO på at jeg skal bli i bedre form.
Det som gjør at jeg «gnager og gnir» på det som føles håpløst stritt, men likevel med troen om at det nytter.. Så skal ingen kunne laste meg at jeg ikke forsøkte, at jeg ikke «tar ansvar for meg selv».

Eller
Det som gjør at jeg velger å oppsøke "alternative hjelpere". Høre hva de har å si. Sette meg inn i hva som forklares, vurdere hva det koster meg. Vurdere hvordan det jeg lærer henger sammen med hva skolemedisinen sier og gjør med og for meg.
Det er med den "indre værekraftige tråden" jeg kanskje kan evne å vurdere hvordan jeg vil gjøre praktiske forsøk mht medisiner, kost og aktiviteter. Det er med denne "tråden" jeg reflekterer over hva jeg så må gjøre for å kunne føle meg trygg i egne forsøk. Hvem kan jeg rådføre meg med? Finnes der noen å rådføre seg med? Skal jeg kunne tørre? Skal jeg våge å fremstå med min uvitenhet, og min usikkerhet?
Jo, om den "værekraftige tråden er sterk nok" så skal enhver kunne våge. Kanskje jeg bare må be medmennesker om hjelp til å styrke den tråden, på en måte som jeg selv kan forstå?

Ja, jeg tror, og nå vet jeg faktisk, at det er mulig.
Og sykdom får ikke regjere i mitt liv, slik den tidligere  gjorde.

Møteplassen i Kreftforeningens regi

For første gang møtte jeg i dag frem til MØTEPLASSEN, i regi av Kreftforeningen i Tønsberg.

Spesielt givende var det at Margareth Skjelbred var der med kåseri om sitt forfatterskap. Meget givende, inspirerende og relevant, slik jeg opplevde det. En stor forfatter med en sart sjel.

Men også interessant å møte så mange mennesker. Det ble nok mer oppmerksomhet om min egen situasjon enn jeg kunne forutse. Mitt motiv for å møte der var jo å kunne inspirere andre til å «søke sin snu-operasjon». I dag ble jeg utfordret til på sparket å berette om min. Litt om hvor galt det var og om hvor godt livet nå er. Men uffa meg, jeg har ingen oppskrift som verken er lettvint eller skreddersydd for andre. Jeg har «levd en slite-vei» og funnet min sti gjennom en lysne. Jeg vil gjerne være med å motivere andre til å «finne sin». Jeg kan ikke si hva den skal, bør eller må handle om, men jeg kan tenke og si en hel del om alle «kryss for ny tanke» jeg har passert. Og om hvordan det har vært å føle og å gjøre ut i fra det.

Og jeg skønner umiddelbart at det er en sannhet uten modifikasjoner: hvert menneske = sin egen kropp, sin egen diagnose/prognose og sitt eget liv med egne valg. Så handler det om å støtte.

Uansett er Møteplassen et godt tiltak i Kreftforeningens regi.

Nå gjenstår det å se hva /hvem som møtes ved «neste sving».

Min egen snu-operasjon

 Jeg starta  snu-operasjonen hos akupunktøren.

Så fikk jeg meg ei puls-klokke, hadde ergometersykkel fra før. Og starta trening i det ørsmå.

Samtidig begynte jeg å søke på internett - etter holdepunkt for "å leve med kreft". 

Det var nyåret 2009 jeg intensiverte søket....og treningen litt mer.

Men først sept/okt 2009 at jeg oppsøkte Kilden Helse, 

1. tok blodanalyse for 1.gang,
2. startet avgiftnings-prosedyrer,
3. anskaffet sauna til en daglig halvtime der,
4. økte bevisstheten om treningen og
5. la om kostholdet med alt hva det innebærer.
6. 1.des 2009 hadde jeg , etter nedtrapping, kutta ALLE medisiner (også betablokkere , hormonbehandl , o.a.)
7. I løpet av 2009 hadde jeg redusert vekta m 10 kg, ved strengere måltidsregulering og noe strengere matutvalg,samt daglige treningsøkter.
8. Fra des 2009 til august har jeg kvitta ytterligere 20 kg, uten ekstra påpasselighet, bare ved omlagt kosthold og trening/aktiviteter.

Kjøkkenkoder og matlagingskoder

En annen kode i hode; (10.sept 2010)
Formiddagens gjøremål er unnagjort; frokost,trening og huslige gjøremål.
Når jeg står med "kles-håndtering" blir jeg stående å tenke på kommentarer jeg får; «hvor mange kilo har du egentlig gått ned», «guri så tynn du er blitt – er du dårlig», «guri nå må ikke du gå mere ned»....


Men jeg har jo egentlig ikke slanka meg:
Ærlig talt; det første halve året, våren 2008 så hadde jeg det klart for meg at livet ville bli enklere om jeg ble kvitt noen kilo (da veide jeg omkring 86 kilo på nyåret). Klesstr var aldri under 44 el 46, men jakker oa kunne godt være XXL o.l. Jo, den gangen tenkte jeg at «alt handla om å vektreduksjon. Jeg la om spisevaner til «å spise etter klokka, telle antall skiver,poteter etc, kjøpte inn mindre middagstallerkener og avgrenset måltidet til en posjon». Joda, på sensommeren nærma jeg meg 5-10 kilo i reduksjon.
Men det var først våren 2009; når jeg prøvde å redusere hvetemel, sukker ,meierivarer og frukt og grønt, at jeg nådde bedre resultat, og høsten 2009 syns jeg å ha oppnpådd mye; jeg kunne lese underkant av 70 kg på vekta.
 Men okt 2009: Konsekvent ph-balansert kosthold, samt avgiftning og ph-balansering i det daglige liv.
Da var jeg igang med noe som gjorde det helt unødvendig å tenke mer på vekt, nå gjaldt det å tenke ph-balanse og oksygen-sirkulasjon.
Det var da jeg erfarte at kroppen bare «tok seg inn i gjen» etter mange, mange års elende. Jeg fant idealvekta på 60.
Et ekstra røkk oppsto omkring strålbehandlingsrunden i april; matlysta forsvant , kvalme og voldsomme «ødem-smerter» gjorde at ytterligere 5 kg  bare forsvant. Det var ubekvemt; f.eks. Å kjenne skjellettet når jeg satt på stolen, rompa var borte. Det tok noen uker å få opp de 5 kg igjen.. fysisk aktivitet og appetitt-stimulering var da første «bud».
At jeg nå sjonglerer mellom 58 – 60 er ok.Kom opp i 61 etter ei uke i Spania.
Men så: hvordan går det an å endre så mye?
Nå føler jeg ingen bekymring for å «spise hva jeg blir servert»; jeg vet å ta meg inn igjen. I det daglige er jeg heller ikke så grusomt streng mht
noen «go-biter», der er jeg bare konsekvent med å unngå hvetemel, sukker og meierivarer.


Men jo, hvordan går det an?


Jo det handler om å bygge om "kode-systemet" i hodet:

1. jeg går i mat-butikken med et «nytt blikk». Tenker ikke; ikke det, og ikke det.....som jeg gjorde til å begynne med. Nå er det mer: ja, der – det er noe som er bra. , Og det – det har jeg ikke brukt på noen dager, og der har vi det, som jeg er tom for, og nå er jeg i denne butikken; må nytte høve til å få med akkurat den varen jeg finner her og ikke andre steder.... Dvs: jeg står ikke ved kjøtt-disken å ser hvor flott ditt og datt ser ut og kan friste, og at jeg ikke «kan ha det». Nå er det slik at det bare «er ikke noe for meg det der».
   
2. Når jeg er på kjøkkenet å skal lage mat: Gourme-mat i vanlig forstand er jo tradisjonelt sett veldig basert på meierivarer, hvetemel og sukker , samt kjøtt og sjømat. Tilbereding og sammensetning – er noe man bare har innprogrammert. Man må programmere om . Først handler det om hva jeg hadde på kjøkkenet som var ok; det gjaldt å fokusere urter, mel-alternativer, mandler/nøtter, oljer,hel ingefær, havsalt, som jeg hadde og som jeg fortsatt kunne fokusere. Så anskaffa jeg en egen boks til spelt-mel m.v. (hvetmel-boksen står der fortsatt, men blir ikke brukt til annet enn pizza,pinnebrød, boller i regi av ungdommer som er på besøk, for dem som syns det er så upoppis å være «så sunn») Etterhvert kom mer og mer av «mat-tekniske hjelpemidler» i hus; Naturli soyamelk m vanilje og uten sukker, toffu-produkter, soya-creme-produkter, menkomel, glutenfrie varer som soyasaus, kjekser , pastavarer o.a. Men det som har gjort susen i den senere tid er å «oppdage» cocos-fett hhv til steking/oppvarming og til tilsetting før servering. Til nå: når jeg skal lage middag, går jeg til kjøleskapet å ser/tar frem de grønnsaker jeg har og tenker kan «settes sammen». Jeg vasker og skjærer opp mens jeg tenker ut tilberedingsformen. Nå har jeg som mål å servere middag med minst 2 varme «anretningsfat» og en salat, eller forvella grønne/rot-frukter som 3. serveringsfat. Jeg tenker at minst en anretning skal innebære proteiner (gjerne innh av belgfrukter/linser og el. fisk),og for øvrig blir fiberholdig grønt , vitaminer og mineraler viktig å tenke på. Når jeg har gjort alt klart til selve tilberedingen rår jeg mer over det fenomen at «det ikke skal svimeslås i oppvarmingen». Jeg kan tenke rekkefølge, koke/steketid og hvor lenge jeg har igjen til serveringstiden.
3. Intet måltid blir likt: Jeg har hatt stor nytte av å titte masse i kokebøker som handler om vegetarisk, ph-balansert, ernæringsmessig sammensetning m.v. Men jeg greier ikke å følge oppskrifter, og jeg greier ikke å si eksakt hva jeg gjør på kjøkkenet. Det er ikke mulig for meg å være konsis verken mht mål/vekt eller sekunder/minutter eller grader. Det betyr at jeg har ikke navn på retter for jeg kan ikke gjøre en rett lik dagen etter. Det betyr at hos meg er det ingen som kan forutsi «hva vi skal ha til middag i dag» mer enn; pasta og noe, kylling og noe, fisk og noe....hel-vegetar av noe slag etc.
4. Smaksvolum: I gourmet-koking er «avrunding" m sukker, fløte etc., en veldig vikitg greie for å få volum på smaken. "Gourmet skal kjennes i ganen". Men nå er koden endra for meg ved å fokusere: rå-stoffets egentlig egen-smak og hvordan den evt kan forsterkes eller avrundes. Erfaringer m stevia, agar-agar, cocos, fennikel, havsalt, soya-produkter av ymse slag gjør det nå spennende å «dikte smakskombinasjoner» selvfølgelig er dette som et tillegg til mye mer bevisst urte-bruk. Jeg trenger ikke lenger å ha basilikum oppi der jeg har oregano. Og timian funker veldig bra uten oregano og basilikum. En ørliten dach salvie gjør susen med bare en flis frisk fennikel ...eller kanskje ikke det? For å få renere smaksvolum så gjelder det å IKKE blande for mange urter i samme rett. Og det kan være fordel å tenke hovedsmak i en rett i sammensetning med en annen som skal serveres på samme bord.Alle pepper-variantene har jeg også etterhvert blitt mer og mer nysgjerrig på. Chili trenger ikke dynges oppi til å bli rå-mexikansk, men kan gi et godt volum i riktig mengde. Gurkemeie er jo mega-høvelig i riktig mengde uten for mange andre smaker i tillegg.
5. Oster er et lite kapittel for seg. Vita-gulost er den eneste ku-melk-osten jeg evt bruker litt av. Ja, noen unntak gjør jeg med ferdigraspa ost til gratinering, men da i svært liten mengde. Ellers plukker jeg med meg ost av geit – i de varianter som er å komme over. Snøfrisk-utgavene er velegna til mangt. Den ekte, brune, til sauser med «litt smaksdybde», eller hvite geiteoster i lysere saus-utgaver, gjerne i kombinasjon m soyaprodukter.
   
   Jo, jeg kjenner at "matlagingskoden" nå er blitt en annen enn hva den har vært i de foregående år/ti-år!.
   
   
   God appetitt.