Sykdomsbeskrivelse og positive valg.

Innleggene mine hittil i august (2011) handler  om en down-periode som jeg så absolutt helst skulle vært foruten.
 Og enda verre; jeg har nok forårsaket den selv i "mine Alternativ-forsøk".

Jeg har tenkt tilbake , og tenkt på akkupunktur-behandlingen jeg tok den 7.juli - etter at jeg tok atlas-justeringen tirsdag 31.mai. Tror kanskje akkupunkturen "utløste skredet" som toppet seg 22.juli.

Nå (7.august) kjenner jeg påtagelige forbedringer både mht bevegelighet uten smerter og mht puls.


Det er snakk om kontinuerlige beslutninger om å velge.
På puls-kokka teller jeg og måler med hele og halve minutter
I strikk og med pilates-ball teller jeg strekk/styrke-øvelser kombinert med god pust med hhv 5 og 10,
slik kommunikasjonen med "min indre styrke" tilsier.

Det er noe gjennomgående godt å  oppleve at jeg foretar valg og utfører øvelser.
Jeg kjenner (hører) skjellettet knitrer og knatrer seg mer og mer på plass. Alt kjenns enda litt bedre.

Hvorfor jeg beretter om alt dette?

En enkelt årsak:
Det er de dagene som jeg sliter mest som er viktigst for å få til dager som er handlingsfulle og frihetspregede. 
Slitsom sykdom er ikke viktig å beskrive - den kjenner vi alle, vi cancerianere.
Men når slitet så allikevel er der - så kan det vendes til noe positivt, like gjerne. 
Tenker jeg.

Viljen er viktig , men ikke nok i seg selv.
Viljen til en aktiv positiv prosess er nødvendig. Selv om den er både langsom og krevende.

Pulsklokke og ergometer-sykkel; Jeg tar styring over pulsen.

Jeg lar kroppen langsomt våkne ved å ta 5 og/eller 10 strekk, med gode inn/ut-pust, i strikken (som jeg har hengende i taket).

Inntar posisjonen på ergometersykkelen og monterer puls-klokka.

Faktisk var start-pulsen idag på 98 (tross strikk-øvelsene).
Et betydelig fremskriftt fra ca 110 for ca 5 dager siden.

Så ett minutt m motstands-tråkk - pulsen øker til 105- 110
Et halvt minutt bakover-tråkk (det jeg kaller å "tråkke pulsen ned") tilbake til ca 100.
Så ett minutt m motstand - puls til 115 - og så ned igjen til 105 ca.

Øker motstandstråkk til 2 min: puls til 125 - 128
Så 30 sek med "nedtråkk" - til 118-120

Slik fortsetter jeg til jeg i siste motstandsrunde når puls på 145 (faktisk alleredere nå etter 5 dg) .
På 145 målte jeg i dag å bruke 80 energi/kapasitet (målt etter min egen vekt og lengde)
Når jeg i dag kom såpass høyt tenderte jeg såvidt følelsen av ubehag, og da gjelder det å tråkke seg ned umiddelbart. For så å avslutte langsomt.
Det gjelder egentlig å stoppe hakket før ubehaget kjenns.

Og så gjelder det å ikke bråstoppe, men tråkke pulsen langsomt ned.


ET HOVEDMÅL I SLIK PULS-STYRING ER :
1) Pulsen skal øke jevnt og ikke for hurtig, ved motstand
2) Pulsen skal synke jevnt og raskest mulig umiddelbart når motstanden reduseres.


Når statusen er relativt flat og pulsen kronisk blafrende, så må man huske på minst to ting:
1) Jeg må selv foreta mine målretta grep
2) Jeg må bevilge meg tid/rom som trengs fordi intet kan foreseres.

Kjedelig?
Ja, egentlig grusomt kjedelig fenomen dette, men det er meget, meget kjedeligere "å være flat".

Inspirasjonsfaktorer?
Hehe- jepp...når man slik "går inn i sin egen puls" blir man virkelig oppmerksom på de små nyanser og det blir fantastisk morsomt å følge "min egen konkurranse".

Jubel?
Jepp- hver dags nye frem-skritt kvalifiserer for en indre jubel - den gir en dæsch legedom i seg selv :-)

Når pulsen styrer meg.

Snakker om de små betyninger.

Jeg sitter her ved Mac-en, med puls-klokka montert, godt plassert i kontorstolen og med mulig blikksleng
utover landskapet.

Pulsen var over 100 da jeg monterte klokka....uff, uten at jeg hadde gjort noen videre nevneverdige gjøremål, hadde bare forflytta meg litt, tråkka riktignok litt på en stepp-apparatet først.


Så sitter jeg her ...og puster. Langsomt. dypt. Og kjenner godt etter hvordan jeg kan gjøre en form for indre puste-bevegelser i overkroppen. Så lange og langsomme åndedrag jeg får til.

Det gjør utrolig godt.
Og pulsen nærmer seg ned på 90. Men spretter opp så snart jeg forsøker å tenke hva jeg skal skrive.

På en intensiv 10-min konsentrert pusteøvelse;  hørte  klikket som varslet puls under 90 kun 3 ganger. Og da kjente jeg en så akutt gledesfølelse at den umiddelbart spratt opp til over 90 igjen :-((
Dvs pulsen blafrer og slår meg ned i stolen el. sofaen når den blafrer for høyt.
Elendig saker dette.

Men dette har jeg da erfart før?

Jan 2009: da var jo statusen : kronisk hvilepuls på ca 100, i tillegg hadde jeg angina-plager og gikk på beta-blokker.  Jeg KLARTE jo dengang å vikle meg langsomt ut av det !
NÅ derimot; har jeg jo "bare" høy puls fordi jeg puster og beveger meg med varierte og stadig litt merkelige smerter i overkroppen.
Da er jo høy puls heller et sunnhetstegn må vite.

Jada, det er tungt fordi jeg må ta hensyn til det i forhold til alle gjøremålene mine. Gjøremålene må begrenses både i omfang og hyppighet. Dvs en liten fysisk handling og så hvile.

Men jeg vet jo hvordan jeg nå bare må lage meg et daglig treningsprogram - og bruke pulsklokka, stepp-apparatet og ergometersykkelen helt målretta og bevisst.

For jeg skal ta tilbake hvilepuls på ca 80 og aktivitetspuls på 90-95 og treningspuls på 100-125; og mer når jeg trener kondisjon.

Og visst skal jeg tilbake til statusen jeg sist målte i jan/feb 2011: Jeg jogga 5 km på 20 min!!!

Og muskelkraften? JO den skal jeg like så nidtidig og målretta plukke til meg igjen...etterhvert som pulsen tillater det.  Yes!.

Og en gang til: hvorfor all denne galskapen nå?
 Jeg har to hovedhendelser som "min forklaring":
1) 1 dose hormonbehandling, etter "krav" fra onkologen, ga meg et skikkelig svimeslag i mars/april,
     som jeg forsøkte å balansere ut så kjapt jeg kunne. Men en del hofte-smerter bl.a., ble hengende ved.
2) Jeg valgte atlasprofilax-justering og oppnådde umiddelbart postiv virkning mht hofteplager ,benlengde og nakkeplager.....men har altså nå fått en skikkelig re-konstruksjons-prosess igang i hele overkroppen.
og den har tappa meg kjappere og grundigere, enn hva jeg har klart å registrere.

Men nå har jeg lagt veien. Og den saken er grei.

Og så er MORALEN: PASS GODT PÅ KONDISJONEN OG MUSKELKRAFTEN. Du trenger den mer enn du aner når du møter på "det minste" av fyskisk krøll.

Fremskritt ER fremskritt

Det fantastiske med fortsatt å ha en levende kropp er at her finnes muligheter.


Aktivitet er en utfordring når utmattelsen er dominerende, men du verden hvor deilig det er å se at
"de små aktiviteter" gjør sin positive virkning.

Varsomme, men dog frydefulle, svømmetak i vannet. Ikke så mange av gangen, men likevel herlig.Litt fler for hver gang. Fantastisk opplevelse.
Gå-tur; ikke så lang og intens som for bare noen uker siden, men umåtelig effektivt likevel.
De små strekkene, når jeg passerer strikken jeg har festet i taket i 2.etg - de bygger.

Virker?
Ja, sist natt klarte jeg t.o.m. å snu meg rundt i senga, ligge på magen....å sovne!
I tillegg kjennes det godt i kroppen etterpå .  Det er av de små ting som gir store gleder.

Men så er det også viktig å pleie den psykiske siden; å dele tårer når følelsen av å ikke kunne delta i
felles gjøremål i det omfang jeg selv ønsker f.eks. Det er en utrolig gave og leve med medmennesker som både tar det og takler det.

Jeg er heldig.

Og så fikk jeg igår anskaffet meg en ny flaske m linfrøolje - etter at ferietiden nok har representert noe slurv mht inntak av omega-3.  En periode m 3 ss pr dg vil gjøre godt en tid fremover nå.

Jeg holder ph-en sånn tålig bra, og syns jeg egentlig kommer greit ut av det med matvalg, selv midt i beste grill-sesong .-)
Må vi ha kjøtt på grillen så blir det fugl el lam, men aller helst velger jeg fisk og grillspyd bestånde av grønnsaker.

Men når vi har vært ute på ferie-utflukter har jeg hatt medbragt en liten "reisepose" med følgende innhold:
Gurkemeie, pepper, kanel og natron. En liten dæsj i et glass vann  har vært til god nøytraliserings-hjelp for is og jordbær og annet man av høflighetsgrunner bare tillater seg å nyte litt av.

Har ikke glemt....

bort bloggen min nei.

Det er bare det at jeg driver på å lever alt jeg kan.


Først hadde vi to båt-ulykker her nede, der vår båt ligger - og der vi drar når vi drar utpå; 5 menneskeliv
gikk tapt.
Så kom Terroren; 2 av våre unge her i nærmiljøet tapte livet og folkemunne tilsier at ei på 17, godt kjent av oss, ligger skadd.
Og som det ikke skulle være nok; et bo-kollektiv 300 m borti veien her brant natt til lørdag, en person omkom.

At dette har et sammentreff med healings-prosessen min etter "hode-justeringen" (atlas-profilaxen) jeg frivillig gjorde i mai - har gjort meg mer utmattet enn jeg har kjent på lang, lang tid.

Det har vært så tungt at ja, tro det eller ei; selv et svømmetak ble for tungt...visst du at du må gi vannet motstand når du skyfler det unna? Det var det jeg ble overveldet av å kjenne at jeg ikke orket....

Men heldigvis; jeg har hatt betydelig bedre badeopplevelser hver dag etter den der.
Men da ble jeg mentalt skikkelig trøkka i bånn - jeg som i mitt lange liv har elsket vann og vann-aktiviteter. Det er utvilsomt den beste form for fysisk aktivitet jeg bedriver.

Derfor er målet nå å utnytte vannet så langt jeg klarer ...og været tillater. Sommerværet nå om dagen
er en avgjørende gude-gave.

Og så tenker jeg litt på hvilke råd jeg skal/bør gi mht atlasprofilax-justering.
Angrer jeg? Skjellett-justeringen for meg viser seg å bli så omfattende at ja, til tider blir det litt voldsomt.
Men så ser jeg "lys i tunnellen" og tror at det likevel var kjempelurt. Jeg skal igjennom denne prosessen, og jeg skjønner at den kanskje kan bli ulidelig lang.

Men råd til andre?
Du må ville våge å hilse på all verdens "gamle vondter". Har du mye skjevheter i skjellettet så må du regne med at det skal justere seg, og det kjennes.
Min 18-årige datter derimot - har ikke pådratt seg så mye plager, så hun ser ut til å ha høstet bare fordeler ved å ha utført det i tide.

For egen del tas det daglige små og målrettede skritt, både mht muskelstyrke og mental styrke.
Og det går faktisk fremover, om jeg bare bruker lupe .-)) Hm, føler tempoet lik lusa på Tjærekosten, nemlig.
2011 er blitt en spesiell sommer. Med mange smertefulle , men dog levende, spor for meg.

Viktig, viktigere, Viktigst.

JOda, helse er viktig.
Min helse - enda viktigere , - for meg.

Viktigst?
Når mennesker, og de fleste bare unge, blir fratatt livet brått og brutalt;
Da er det viktigst å styrke vår verden med
mere kjærlighet
mere raushet
mere inkludering
mere demokrati
mere omsorg
og
mere sunn, åndelig balanse

for å styrke verdien av det enkelte menneskes liv, på hele jorden.

Reisen - veien til selvhelbredelse.

	Reisen: veien til selvhelbredelse Brandon Bays Bokmål / Innbundet / 2007 Levering 2-6 dager ISBN 9788204120472 (8204120478)  Les omtale	339,-

«Reisen» av Brandon Bay

I dag, 15.jul 2011: har lest de første kapitler i boka; skjønner at FØLELSENE nå må ha fokus.

Jeg «må sette meg selv mer til side». Ja, og nå kan jeg jo faktisk få det til.!! Min hverdag skal kunne ha rom for det nå. Jeg er takknemlig.

Jeg er etterhvert «god mht kost» og jeg er relativt «god mht trening». Ja, til og med er jeg rimelig «god mht mental bearbeiding for å takle».

Men ER jeg nå så god på....følelser.

Mine følelser.

Hendelser i livet som har skapt utilsiktede følelser hos meg, som måtte «hermetiseres» for å kunne finne veien videre.

Følelser som idag kanskje ikke behøver å angå andre for å påføre/tilbakeføre evt skyld.

Nei, få kontakt med følelser som jeg skulle ha erkjent som viktigere enn hva jeg var istand til da de oppsto.

Kanskje handler det ikke om så enormt store krav til «offentlig og godkjent bearbeiding» av dem heller, men helst om en EGEN ERKJENNELSE AV SMERTEN de gav da de oppsto.

For det er vel egentlig slik at INGEN SMERTE ER TIL FOR Å KVELES. Enhver smerte er til å for å gi en erkjennelse.

Javel, det med smerten får bli min egen hypotese. Jeg har foreløpig ikke lest det slik noe sted før.

Men jeg syns faktisk ikke det er noen dum hypotese. I mitt lange cancerianer-liv har jeg ansett smerte som et nyttig verktøy for meg. Det har vist meg hvor jeg skal balansere både hva gjelder kost,trening og sosiale gesjefter.

Men jeg har altså aldri fokusert «gamle følelses-smerter».

Så dermed vil jeg forsøke å kunne begynne min egen «Reise»....og det er ikke noe vanskelig å la seg engasjere av dette , etterhvert som jeg leser boka.

Psst; jeg er nesten misunnelig på forfatteren, og mange med henne, som kunne dra igang en slik "Reise" så snart svulsten var oppdaget. Annerledes med meg, og mange med meg, som har hatt/har mange svulster som både har blitt skjært i, skjært vekk, kjemisk herpet eller strålt....hvor mye lar cellene som er igjen faktisk la seg påvirke/nedbryte???

Det gjenstår å se, og jeg skjønner at det nok handler om mer enn 6 uker for slike som meg .-)