"Det er aleine du er"

Det var i går, 29.sept 2010 at jeg så TV-dokumentaren om Anne Margrethe Lund sitt liv og hennes budskap om Værekraftig liv. Utrolig fasinerende og sterkt.

Ja, kjempeflott. Hun hadde ressurser, Hun hadde «et kall» ut i fra at hun har talenter. Supert. Vi applauderer det. Hun hadde også et særdeles viktig budskap til alle «hvit-frakkene». Hun nådde frem, ihvertfall til noen.

Værekraftig liv, for alle oss andre. Hva er det?
Som kristne kan vi «være det vi i Kristus er». Og trenger derfor ikke bekymre oss for «den dag i morgen» osv. Det gir "værekraft".

Som levende hverdagsmennesker, stinne av sykdom. Hva er da «værekraftig liv».
Som medmennesker  har vi differensiert betydning i de forskjellige relasjoner. Det er avgjørende for noen at vi «er der». Det gir "værekraft".

Som enkelt- mennesker , som «det er aleine du er» - slik Margareth Skjelbred sier det.
Aleine - jeg "værekraftig"? Er det mulig?
Ja, jeg tror jeg har minst ett svar: det er jeg aleine som må finne «den værekraftige tråden» i meg selv, slik at den kan være motoren som driver meg i alt mitt vernearbeid om eget liv.
Min Egen-pleie.  Min Egen-omsorg.
Den som faktisk INGEN andre kan råde over, den som er forankret i min innerste, egne vilje.
Den som presser frem tårene når jeg i den ytterste ensomhet forsøker å bevege armer og bein i håp om at blodpumpa kan komme i bedre form.  Tårene i de små «daglige skrittene i riktig retning».

Det er når jeg måler at pulsen venter litt lenger før den løper på aveie og og når den faller litt raskere; bittelitt bedre for hver dag. Men likevel når det ikke er store resultat å rope høyt om. Gledestårene i jubelen om de små, og for andre helt usynlige, fremskrittene.
Det er er med bare viljen til egenomsorg/egenpleie at jeg gjør bittelitt øvelser, helt for meg selv, som ingen ser, men I ENSOM  TRO på at jeg skal bli i bedre form.
Det som gjør at jeg «gnager og gnir» på det som føles håpløst stritt, men likevel med troen om at det nytter.. Så skal ingen kunne laste meg at jeg ikke forsøkte, at jeg ikke «tar ansvar for meg selv».

Eller
Det som gjør at jeg velger å oppsøke "alternative hjelpere". Høre hva de har å si. Sette meg inn i hva som forklares, vurdere hva det koster meg. Vurdere hvordan det jeg lærer henger sammen med hva skolemedisinen sier og gjør med og for meg.
Det er med den "indre værekraftige tråden" jeg kanskje kan evne å vurdere hvordan jeg vil gjøre praktiske forsøk mht medisiner, kost og aktiviteter. Det er med denne "tråden" jeg reflekterer over hva jeg så må gjøre for å kunne føle meg trygg i egne forsøk. Hvem kan jeg rådføre meg med? Finnes der noen å rådføre seg med? Skal jeg kunne tørre? Skal jeg våge å fremstå med min uvitenhet, og min usikkerhet?
Jo, om den "værekraftige tråden er sterk nok" så skal enhver kunne våge. Kanskje jeg bare må be medmennesker om hjelp til å styrke den tråden, på en måte som jeg selv kan forstå?

Ja, jeg tror, og nå vet jeg faktisk, at det er mulig.
Og sykdom får ikke regjere i mitt liv, slik den tidligere  gjorde.

Møteplassen i Kreftforeningens regi

For første gang møtte jeg i dag frem til MØTEPLASSEN, i regi av Kreftforeningen i Tønsberg.

Spesielt givende var det at Margareth Skjelbred var der med kåseri om sitt forfatterskap. Meget givende, inspirerende og relevant, slik jeg opplevde det. En stor forfatter med en sart sjel.

Men også interessant å møte så mange mennesker. Det ble nok mer oppmerksomhet om min egen situasjon enn jeg kunne forutse. Mitt motiv for å møte der var jo å kunne inspirere andre til å «søke sin snu-operasjon». I dag ble jeg utfordret til på sparket å berette om min. Litt om hvor galt det var og om hvor godt livet nå er. Men uffa meg, jeg har ingen oppskrift som verken er lettvint eller skreddersydd for andre. Jeg har «levd en slite-vei» og funnet min sti gjennom en lysne. Jeg vil gjerne være med å motivere andre til å «finne sin». Jeg kan ikke si hva den skal, bør eller må handle om, men jeg kan tenke og si en hel del om alle «kryss for ny tanke» jeg har passert. Og om hvordan det har vært å føle og å gjøre ut i fra det.

Og jeg skønner umiddelbart at det er en sannhet uten modifikasjoner: hvert menneske = sin egen kropp, sin egen diagnose/prognose og sitt eget liv med egne valg. Så handler det om å støtte.

Uansett er Møteplassen et godt tiltak i Kreftforeningens regi.

Nå gjenstår det å se hva /hvem som møtes ved «neste sving».

Min egen snu-operasjon

 Jeg starta  snu-operasjonen hos akupunktøren.

Så fikk jeg meg ei puls-klokke, hadde ergometersykkel fra før. Og starta trening i det ørsmå.

Samtidig begynte jeg å søke på internett - etter holdepunkt for "å leve med kreft". 

Det var nyåret 2009 jeg intensiverte søket....og treningen litt mer.

Men først sept/okt 2009 at jeg oppsøkte Kilden Helse, 

1. tok blodanalyse for 1.gang,
2. startet avgiftnings-prosedyrer,
3. anskaffet sauna til en daglig halvtime der,
4. økte bevisstheten om treningen og
5. la om kostholdet med alt hva det innebærer.
6. 1.des 2009 hadde jeg , etter nedtrapping, kutta ALLE medisiner (også betablokkere , hormonbehandl , o.a.)
7. I løpet av 2009 hadde jeg redusert vekta m 10 kg, ved strengere måltidsregulering og noe strengere matutvalg,samt daglige treningsøkter.
8. Fra des 2009 til august har jeg kvitta ytterligere 20 kg, uten ekstra påpasselighet, bare ved omlagt kosthold og trening/aktiviteter.

Kjøkkenkoder og matlagingskoder

En annen kode i hode; (10.sept 2010)
Formiddagens gjøremål er unnagjort; frokost,trening og huslige gjøremål.
Når jeg står med "kles-håndtering" blir jeg stående å tenke på kommentarer jeg får; «hvor mange kilo har du egentlig gått ned», «guri så tynn du er blitt – er du dårlig», «guri nå må ikke du gå mere ned»....


Men jeg har jo egentlig ikke slanka meg:
Ærlig talt; det første halve året, våren 2008 så hadde jeg det klart for meg at livet ville bli enklere om jeg ble kvitt noen kilo (da veide jeg omkring 86 kilo på nyåret). Klesstr var aldri under 44 el 46, men jakker oa kunne godt være XXL o.l. Jo, den gangen tenkte jeg at «alt handla om å vektreduksjon. Jeg la om spisevaner til «å spise etter klokka, telle antall skiver,poteter etc, kjøpte inn mindre middagstallerkener og avgrenset måltidet til en posjon». Joda, på sensommeren nærma jeg meg 5-10 kilo i reduksjon.
Men det var først våren 2009; når jeg prøvde å redusere hvetemel, sukker ,meierivarer og frukt og grønt, at jeg nådde bedre resultat, og høsten 2009 syns jeg å ha oppnpådd mye; jeg kunne lese underkant av 70 kg på vekta.
 Men okt 2009: Konsekvent ph-balansert kosthold, samt avgiftning og ph-balansering i det daglige liv.
Da var jeg igang med noe som gjorde det helt unødvendig å tenke mer på vekt, nå gjaldt det å tenke ph-balanse og oksygen-sirkulasjon.
Det var da jeg erfarte at kroppen bare «tok seg inn i gjen» etter mange, mange års elende. Jeg fant idealvekta på 60.
Et ekstra røkk oppsto omkring strålbehandlingsrunden i april; matlysta forsvant , kvalme og voldsomme «ødem-smerter» gjorde at ytterligere 5 kg  bare forsvant. Det var ubekvemt; f.eks. Å kjenne skjellettet når jeg satt på stolen, rompa var borte. Det tok noen uker å få opp de 5 kg igjen.. fysisk aktivitet og appetitt-stimulering var da første «bud».
At jeg nå sjonglerer mellom 58 – 60 er ok.Kom opp i 61 etter ei uke i Spania.
Men så: hvordan går det an å endre så mye?
Nå føler jeg ingen bekymring for å «spise hva jeg blir servert»; jeg vet å ta meg inn igjen. I det daglige er jeg heller ikke så grusomt streng mht
noen «go-biter», der er jeg bare konsekvent med å unngå hvetemel, sukker og meierivarer.


Men jo, hvordan går det an?


Jo det handler om å bygge om "kode-systemet" i hodet:

1. jeg går i mat-butikken med et «nytt blikk». Tenker ikke; ikke det, og ikke det.....som jeg gjorde til å begynne med. Nå er det mer: ja, der – det er noe som er bra. , Og det – det har jeg ikke brukt på noen dager, og der har vi det, som jeg er tom for, og nå er jeg i denne butikken; må nytte høve til å få med akkurat den varen jeg finner her og ikke andre steder.... Dvs: jeg står ikke ved kjøtt-disken å ser hvor flott ditt og datt ser ut og kan friste, og at jeg ikke «kan ha det». Nå er det slik at det bare «er ikke noe for meg det der».
   
2. Når jeg er på kjøkkenet å skal lage mat: Gourme-mat i vanlig forstand er jo tradisjonelt sett veldig basert på meierivarer, hvetemel og sukker , samt kjøtt og sjømat. Tilbereding og sammensetning – er noe man bare har innprogrammert. Man må programmere om . Først handler det om hva jeg hadde på kjøkkenet som var ok; det gjaldt å fokusere urter, mel-alternativer, mandler/nøtter, oljer,hel ingefær, havsalt, som jeg hadde og som jeg fortsatt kunne fokusere. Så anskaffa jeg en egen boks til spelt-mel m.v. (hvetmel-boksen står der fortsatt, men blir ikke brukt til annet enn pizza,pinnebrød, boller i regi av ungdommer som er på besøk, for dem som syns det er så upoppis å være «så sunn») Etterhvert kom mer og mer av «mat-tekniske hjelpemidler» i hus; Naturli soyamelk m vanilje og uten sukker, toffu-produkter, soya-creme-produkter, menkomel, glutenfrie varer som soyasaus, kjekser , pastavarer o.a. Men det som har gjort susen i den senere tid er å «oppdage» cocos-fett hhv til steking/oppvarming og til tilsetting før servering. Til nå: når jeg skal lage middag, går jeg til kjøleskapet å ser/tar frem de grønnsaker jeg har og tenker kan «settes sammen». Jeg vasker og skjærer opp mens jeg tenker ut tilberedingsformen. Nå har jeg som mål å servere middag med minst 2 varme «anretningsfat» og en salat, eller forvella grønne/rot-frukter som 3. serveringsfat. Jeg tenker at minst en anretning skal innebære proteiner (gjerne innh av belgfrukter/linser og el. fisk),og for øvrig blir fiberholdig grønt , vitaminer og mineraler viktig å tenke på. Når jeg har gjort alt klart til selve tilberedingen rår jeg mer over det fenomen at «det ikke skal svimeslås i oppvarmingen». Jeg kan tenke rekkefølge, koke/steketid og hvor lenge jeg har igjen til serveringstiden.
3. Intet måltid blir likt: Jeg har hatt stor nytte av å titte masse i kokebøker som handler om vegetarisk, ph-balansert, ernæringsmessig sammensetning m.v. Men jeg greier ikke å følge oppskrifter, og jeg greier ikke å si eksakt hva jeg gjør på kjøkkenet. Det er ikke mulig for meg å være konsis verken mht mål/vekt eller sekunder/minutter eller grader. Det betyr at jeg har ikke navn på retter for jeg kan ikke gjøre en rett lik dagen etter. Det betyr at hos meg er det ingen som kan forutsi «hva vi skal ha til middag i dag» mer enn; pasta og noe, kylling og noe, fisk og noe....hel-vegetar av noe slag etc.
4. Smaksvolum: I gourmet-koking er «avrunding" m sukker, fløte etc., en veldig vikitg greie for å få volum på smaken. "Gourmet skal kjennes i ganen". Men nå er koden endra for meg ved å fokusere: rå-stoffets egentlig egen-smak og hvordan den evt kan forsterkes eller avrundes. Erfaringer m stevia, agar-agar, cocos, fennikel, havsalt, soya-produkter av ymse slag gjør det nå spennende å «dikte smakskombinasjoner» selvfølgelig er dette som et tillegg til mye mer bevisst urte-bruk. Jeg trenger ikke lenger å ha basilikum oppi der jeg har oregano. Og timian funker veldig bra uten oregano og basilikum. En ørliten dach salvie gjør susen med bare en flis frisk fennikel ...eller kanskje ikke det? For å få renere smaksvolum så gjelder det å IKKE blande for mange urter i samme rett. Og det kan være fordel å tenke hovedsmak i en rett i sammensetning med en annen som skal serveres på samme bord.Alle pepper-variantene har jeg også etterhvert blitt mer og mer nysgjerrig på. Chili trenger ikke dynges oppi til å bli rå-mexikansk, men kan gi et godt volum i riktig mengde. Gurkemeie er jo mega-høvelig i riktig mengde uten for mange andre smaker i tillegg.
5. Oster er et lite kapittel for seg. Vita-gulost er den eneste ku-melk-osten jeg evt bruker litt av. Ja, noen unntak gjør jeg med ferdigraspa ost til gratinering, men da i svært liten mengde. Ellers plukker jeg med meg ost av geit – i de varianter som er å komme over. Snøfrisk-utgavene er velegna til mangt. Den ekte, brune, til sauser med «litt smaksdybde», eller hvite geiteoster i lysere saus-utgaver, gjerne i kombinasjon m soyaprodukter.
   
   Jo, jeg kjenner at "matlagingskoden" nå er blitt en annen enn hva den har vært i de foregående år/ti-år!.
   
   
   God appetitt.

Den vanlige sykdomshverdag - slik den var.

Nettene uten søvn og hvile:
Det er ingen overdrivelse å si  at det er blitt mange år hvor det ikke fantes netter uten voldsomme smerter.De første årene primært i ryggen, korsryggen. Men etterhvert, med hormonbehandlingen, mer og mer i muskler og ledd. Og senere hud; våkenetter pga brennende smerter i hendene; ikke visst hvordan jeg skulle holde dem, mens jeg skulle forsøke å sove.

Når dagen opprandt var det "å jobbe seg ut av senga" sliten og utmattet.

Så kom jo også blodtrykksproblemer, puls og angina; har jo våkna med behov for å ta nitroglycerin i «sovende stilling» t.o.m. Jeg har brukt nettene til å være «oppe å gå», forsøkt å finne hvile i andre senger/sofaer og hvilestillinger. Vært oppe på pilates-ballen for å forsøke å bevege meg slik at jeg igjen kan finne ro.

Selvfølgelig har dagene også vært preget av de samme type plager, men da «skal man jo likevel være våken».

Men selvfølgelig har dagene da vært preget av utmattelse. Jeg har kunnet være stolt av at jeg «selv har klart å holde unna med husets gjøremål». Men bevare meg vel. Hver eneste oppgave har representert tålmodighet fordi alt gikk så sakte. Og det gikk jo selvfølgelig sakte fordi jeg måtte «forhandle med kroppen» for alt som skulle gjøres.

Hendene; det var en «hanske-ballett» for alt jeg skulle ta i. T.o.m. når jeg skulle i matbutikken; måtte ta med bommullsvanter for å kunne ta i varer med emballasje; og det gjaldt jo det meste. Kunne ikke ta i bærepose uten hvite bommulshansker. Måtte f.eks. Også ha mange poser, fordi jeg ikke evnet å løfte en full pose opp i vogna, etter kassa. Kunne jo aldri tenke på at jeg klarte å bære varene ut i bilen. Måtte beregne tid for å få forflytta vogna ut til bilen, særlig trøblet om vinteren selvfølgelig. Operasjonen fra butikk-kassa til jeg satt bak rattet tok jo...utrolig lang tid.Og når jeg endelig hadde f.eks. 4 poser varer vel inne på kjøkkenet; tja, minst en time før varene var «ryddet på plass».

Dvs at en tur til matbutikken faktisk tok hele «midtbeita» som de kalte det, hjemme der jeg vokste opp; ang arbeidsøkta mellom lunch og middag. Dvs i mitt tilfelle; fra jeg inntok lunch til jeg skulle begynne å forberede meg på å kunne gå i gang med middagslaging.

Middagslaging: behovet for «hansker og krakk» dominerte.

Hoftene og ryggen: Kunne ikke stå ved oppvaskbenken for å få vaska alle grønnsakene, måtte «hakke ræven ned på en høy krakk», kunne ikke stå v komfyren å røre i sausen/steke i panna – uten å «hakke ræven ned på en høy krakk» .

Hendene: Kunne ikke skrelle poteter/ta i rå poteter – uten gummihanser MED bommulshansker inni!. Måtte ha hansker på hendene for å skjære opp/bearbeide de fleste grønnsaker BÅDE av hensyn til hygiene og av hensyn til sviende smerter.

Kunne ikke bøye meg ned i verken oppvaskmaskin eller stekovn uten å gå ned i høyre kne; dvs etterhvert opparbeidet jeg et felt med hard hud på kneet. (det er helt borte nå). At jeg ikke kunne bøye meg skyldes kniv-stikk-smerter i korsryggen. (helt borte nå) De samme plagene gjaldt jo i høy grad også kles-vaskemaskinen m ilegg foran (fordi jeg måtte ha tørketrommelen oppå den). Enkelte dager var det faktisk vrient å få fylt kles-vaskemaskinen helt opp fordi jeg ikke klarte å få igjen døra hvis jeg måtte trykke litt til den.

At vaskerommet er i kjelleren og soverom m bad/skittentøy er i 2 etg har selvfølgelig til tider vært uoverstigelig tungvindt. Jeg har tatt meg opp og ned trappene med ett knippe klær hhv skittent ned og rent opp, men i hovedsak har jeg vært avhengig av at Gubben har båret skittentøykurvene ned og tømt dem på golvet, og båret rent-tøy kurvene opp igjen.

Ved å gå ned i kne på vaskeromsgolvet , har jeg sortert klærne. Men har jo da ofte måttet avbryte jobben , og måtte drøye før jeg fikk første vask i gang. Og når vaskemaskinen var ferdig, tøy skulle henges opp og/eller i trommelen etc; så innebar det en hel liten «arbeidskjede» som jeg også måtte gjøre stykkevis og delt. Og ja, noen ganger tok det såpass tid før vaskemaskinen var tømt at jeg måtte kjøre en ekstra skylling og sentrufugering før den kunne tas ut.

Renhold i huset:

Fiberkoster og fiberkluter med tilhørende teleskop-skaft, og Sentralstøvsuger m teleskop-skaft, var til helt uvurderlig hjelp. Uten det hadde «huset grodd ned». Men jeg har ALDRI kunnet gjøre «alt i en sleng»; støv i stua ...og kanskje hele 1.etg m fiberkosten èn vending og kanskje resten av etg. senere på dagen.

Støvsuger i en etg. èn dag, resten en annen. Og utover matlaging, kjøkkenrydding så var de to dagene belagt.

Golvvask? Uten engangsklutene fra Jif, ville golvvask betinge at andre hadde gjort det.

Vindusvask? Teleskopskaft, klut og nal fra Jif = redningen. Men klarte jeg alle stuevinduene , enten bare innvendig eller bare utvendig , i en sleng så var det toppen.

Gressklipping? Det som jeg idag gjør på 45 min har jeg tidligere (f.eks. I fjor sommer) gjort ved å kjøre klipper i 5 min og så 15 min hvile...uten å overdrive. Knivene i hoftene og korsryggen gjorde det til tider så ille at tårene trilla . Generelt måtte jeg planlegge gressklipping til å gjøres over flere dager, om ikke «andre i huset» gjorde det. Selv hadde jeg et genuint ønske om å kunne «ha ansvaret» for slike oppgaver, så det var et veldig følelsesmessig nederlag når slike oppgaver måtte «overlates» til andre.

Det har aldri stått på viljen hos «de andre i huset» til å ta del i nevnte oppgaver. T.o.m. har spørsmålet om innleie av hjelp i huset vært vurdert. Men følelsesmessig har jeg følt en ufravikelig stolthet ved å kunne «greie det selv». «Jeg vil greie noe, ellers er det jo ingenting vits igjen med å leve» var slik jeg tenkte.

Men hele tiden gikk jeg jo med et kontinuerlig underskudd av søvn og hvile. Det fantes ingen energi igjen. Sovna jeg på sofaen så var det egentlig ingen reell eller god søvn, det var bare en opplevelse av at «jeg slokna av utmattelse» og våkna opp igjen fortsatt uten ny energi.

Elendigheten starta:

I feb 2001, da jeg ble sykemeldt, og etterhvert etter en periode i «aktiv sykemelding» valgte å «gå hjem» for evt å bli forsørget dersom jeg ikke fikk uføretrygd, så var rygg-smertene store. Jeg kjente på begrensninger mht energi. Og jeg husker jeg sa to hovedting:

1. 
   
   
   
   
   
   jeg velger å «gå hjem»/droppe arbeid for å kunne «være til for familien» og ikke bruke all energi på jobb for så å gå hjem til sofaen å bare bli liggende å kommandere dem.
2. 
   
   
   
   
   
   Jeg velger å «gå hjem» for på en måte kunne «bruke tiden til slikt jeg har drømt om», nemlig lese, skrive og å gjøre unna huset sånn det passer meg.

Men den gangen så var status «ryggsmerter og svekket energi» og jeg hadde vært uten hormonbehandling eller andre medisiner siden januar 1996.

Men nå måtte jeg igjen starte med hormonbehandling. Etter 4 mnd viste det seg at det hadde en positiv effekt ved at svulsten i ryggvirvel L3 IKKE vokste. Så da var « det bare å fortsette som vi stevner» som onkologen sa ved hver kontroll. Legene forklarte at hormonbehandlingen ihvertfall kunne sinke forverringen av kreft.  Og dermed "braste det utfor" : den ene bivirkningen oppstod etter behandling for den forrige....heeelt til høsten 2007 da jeg dro meg etter armene opp trappa og måtte melde pass i de fleste situasjoner. Jeg var tungvektig og hjertesyk og sov aldri sammenhengende over timer i det hele tatt. Hadde bare en genuin levevilje igjen.  Etter 8 år så var det jo likevel spredt seg fra 1 virvel i utg.pkt til 5 virvler, begge hofter og høyre skulder. Selv ville jeg hevde at det er realtivt mye spredning.
Mens legene sa: jo det er spredning, men det er "så lite" og det "går så sakte" at du skal jo bare være glad du lever.
Det ble DRÅPEN for meg: 
Og  jeg starta snu-operasjonen , først hos akupunktøren. Så på nettet og dernest til Kilden Helse og så videre.

Å oppleve overskudd til jobb kjennes godt.

Jeg hadde en del tanker på kjøreturen hjemmefra til Drammen, i dag tidlig; «skulle så gjerne vært i jobb».

Det gjaldt ungdomsledigheten på nyhetene. Det var reist hypotese om at økningen som

for tiden er registrert blant ungdom, skyldes at det nå er flere som vil jobbe.

Og jeg tenker: ja, vi er nok også etterhvert mange uføre som også gjerne vil jobbe.

Egentlig har jeg, får snakke for meg selv, aldri villet slutte å jobbe. Og jeg har da vitterlig

også vært helt ute av stand til å jobbe. I alle de faktiske 9 år; fra feb 2001 til feb 2010.

Eller til nå; sept 2010. Det er først gjennom denne sommeren jeg har kunnet «ta ut» energi og

handlekraft på en måte som jeg kan gjenkjenne fra tiden før jeg ble syk, for 17 år siden.

Dvs at jeg har registrert en beviselig bedring det siste halvår.

Og når jeg f.eks. I dag skulle opp 05.30 og være først ute av huset, stelt og i stand til å «møte verden». Det gikk jo helt greit. Jeg har gjort slikt før også, fordi jeg har måttet ha bilen hit på service. Men det har representert et tungt slit.

I dag gikk det helt fint, enda jeg ikke la meg før ca midtnatt. Over tid måtte jeg nok ha sørget for å være tidligere inne i nattesøvnen. Men nå; jeg sover godt om natta og er våken og klar for ny dag om morgenen. Det er nytt. Jeg har igrunn registrert det helt siden skolestart etter sommerferien, at det er helt ok å våkne og å stå opp om morgenen. En veldig viktig forutsetning for å kunne «yte noe ute i arbeidslivet» (evt i frivillig innsats i samfunnet).

Men slik har det IKKE vært i de foregående år.