Å oppleve overskudd til jobb kjennes godt.

Jeg hadde en del tanker på kjøreturen hjemmefra til Drammen, i dag tidlig; «skulle så gjerne vært i jobb».

Det gjaldt ungdomsledigheten på nyhetene. Det var reist hypotese om at økningen som

for tiden er registrert blant ungdom, skyldes at det nå er flere som vil jobbe.

Og jeg tenker: ja, vi er nok også etterhvert mange uføre som også gjerne vil jobbe.

Egentlig har jeg, får snakke for meg selv, aldri villet slutte å jobbe. Og jeg har da vitterlig

også vært helt ute av stand til å jobbe. I alle de faktiske 9 år; fra feb 2001 til feb 2010.

Eller til nå; sept 2010. Det er først gjennom denne sommeren jeg har kunnet «ta ut» energi og

handlekraft på en måte som jeg kan gjenkjenne fra tiden før jeg ble syk, for 17 år siden.

Dvs at jeg har registrert en beviselig bedring det siste halvår.

Og når jeg f.eks. I dag skulle opp 05.30 og være først ute av huset, stelt og i stand til å «møte verden». Det gikk jo helt greit. Jeg har gjort slikt før også, fordi jeg har måttet ha bilen hit på service. Men det har representert et tungt slit.

I dag gikk det helt fint, enda jeg ikke la meg før ca midtnatt. Over tid måtte jeg nok ha sørget for å være tidligere inne i nattesøvnen. Men nå; jeg sover godt om natta og er våken og klar for ny dag om morgenen. Det er nytt. Jeg har igrunn registrert det helt siden skolestart etter sommerferien, at det er helt ok å våkne og å stå opp om morgenen. En veldig viktig forutsetning for å kunne «yte noe ute i arbeidslivet» (evt i frivillig innsats i samfunnet).

Men slik har det IKKE vært i de foregående år.