The Revolution in Alternative Healing | The Living Matrix

Tanker-emosjoner-energier

og

Sinn-intensjon-tro

Ja, det er mye mer enn enzymer og hormoner som er viktig for god helbred.

Sjekk følgende link , finner du filmen The Living Matrix så gjør du nye oppdagelser.

The Revolution in Alternative Healing | The Living Matrix

Og her finner du liste/tips for tilgjengelige DVD-er  angående Raw-food og Hippokrates-klinikken m.m.
som er til salgs.

http://ravediet.com/productinfo.html.

Huff, skal innrømme at det kan "lukte litt gratis reklame" når jeg legger inn disse linkene.
Jeg har ingen inn-tjening av slik reklame selv. Jeg tar det inn her i den grad du som leser kan ha interesse av, eller finner nytte i, å titte på det. Eller om du vil søke videre ut i fra disse linkene.
Det er du som bestemmer hvilke informasjon og kunnskap som er nyttig og interessant for deg.

Selv har jeg sett hhv filmen "Cancer healing" fra ravediet.com og The Living Matrix-filmen, hos en venn, og kjenner meg meget inspirert og beroliget i min søken etter "det gode liv på Min Vei", når jeg nå så allikevel skal leve livet med kreft. Da velger jeg stadig å leve "det gode livet" .-)

Hormonbehandlingens «psykiske terror».

Jeg erfarte det igjen; nå da jeg (i feb 2011) igjen fikk en injeksjon av hormonbehandling.

De fysiske reaksjonene av slik behandling har jeg beskrevet i eget blogg-innlegg tidligere.

Og de «normale» psykiske reaksjoner ved det å ha kreft har jeg også gitt oppmerksomhet i eget innlegg.

Men spesifikke psykiske reaksjoner som tydelig er forbundet med hormonbehandling gjenkjenner jeg med følgende:

1. følelsesmessig «lett-rørt», tar lett til tårer
2. følelsesmessig sårbar, blir svært nærtagende for «filleting»
3. fokuserer alt som «styrker» den lave selvfølelsen
4. lett oppfarende og brå-sint
5. keitete i ordvalg og kommunikasjon,blir lett støtende overfor andre
6. misforstår lett og har vanskelig med å se ting i en objektiv sammenheng
7. følelsen av å være mislykket og mislikt fremkalles lett
8. tristhets-trekk med tendens til små-depressiv

Dvs jevnt over følelsesmessig svært labil.

Gjenkjennbart?

Sa noen «pre-mens»??

Nettopp.

Og jeg kan bare konstatere:

Hormonbehandling innebærer en følelses-tilstand som

kan betegnes som KRONISK PRE-MENS.

Værsågo – tusen takk. Betal i kassen.

KREFT OG PSYKISK HELSE.

Den psykologiske siden av å ha kreft.

Alle har en forståelse av at det å ha kreft også har betydelig innvirkning på psyken, den psykiske helsetilstand.

Sjokket – over diagnosen.

Usikkerheten – før man kjenner form og omfang

Benektingen – vil ikke bli «tatt til side», «settes ut», for det kan ikke være så ille.

Fortvilelsen – over å møte egen hjelpeløshet

Ambivalensen – som handler om tålmodighet og informasjon/deltagelse

til/fra pårørende og andre.

Kaos-følelsen – over å møte fatale grenser hos meg selv,

over alt jeg bare ikke makter lenger. 

Det at jeg må melde pass.

Overveldelse – over å oppdage «alle de små gleder» som blir så kjempe-verdi-fulle.

Oppdagertrangen og nysgjerrigheten – i det å søke og å finne muligheter i energier og løsninger som går langt utover det materielle og vitenskapelig «opplest og vedtatte».

Reorienteringen – ved å kunne velge mellom alternative «hjelpemidler» for å finne «Min Vei» og å kunne møte framtida med energi.

Jubelen – over å ha funnet «løsningen» som gjør at jeg jo faktisk lever i dag også!!!

Sinnstilstanden varierer nok veldig for hvert menneske, men de fleste har nok møtt disse fenomen i større eller mindre grad.

UANSETT SÅ ER DET VIKTIG Å HUSKE AT ALLE DISSE VARIABLE FØLELSER OG REAKSJONER ER SUNNE REAKSJONER FORDI TILSTANDEN FAKTISK ER UDISKUTABELT ALVORLIG.

Cellegiftbehandling - noen praktiske tips.

Når du får cellegiftbehandling kan det være nyttig å lese følgende tips:

Drikk mye, men temperert vann. Unngå isvann.

Be gjerne om ei lime- eller sitron-skive i glasset.

Hensikt:redusere frysningsvirkningen av cellegifta.

Be om,eller forsyn deg av, grovt brød, helst uten hvetemel og gjær.Bruk spelt, rug o.l.Husk mye grønt og sunt på skiva. Unngå majones,rømme o.l.Hensikt: enkelt sagt bedre fordøyelse, mindre kvalme og mindre "hard mage".

Unngå: syltetøy ,frukt og annen sukkerholdig mat.

Hensikt: slik mat gir rask og kortvarig blodsukker-stigning som igjen gir unødig høy insulinproduksjon.

Unødig høy insulinproduksjon stimulerer

cellevekst og trigger betennelsesfaktorer i kroppen; dvs svekker immunforsvaret og stimulerer tumor-vekst.Og det skaper unødig fettlag i kroppen.

Spis mye grønne grønnsaker som innehar fiber som binder seg til giftstoffer og sørger for at de kommer ut av kroppen snarest mulig.

 Grønn te har samme funksjon som grønne grønnsaker.

Ha gjerne i ei skive rå ingefær i te-koppen. Ingefær-te demper kvalme.

Det er å anbefale å bruke kombinasjon gurkemeie, pepper og ingefær i kostholdet. Gjerne noe i kombinasjon med soya-produkter(f.eks. tofu av ulike slag) istedet for animalske proteiner.

Hensikt: Dette forsterker den positive hensikten med cellegiftbehandlingen og gjør det vanskelig for kreftcellene å skaffe seg "gode vekst-vilkår" . .-)

Når ubehaget (frysninger, febril, hodepine,o.l.) dukker opp, etter cellegift-inntaket, kan en halv time i 50 grader varm sauna/badstu, eller varmt boblebad, eller varm dusj gjøre godt.

Hensikt: Blodårer utvides og blodsirkulasjon er bra. Svetting er bra, huden er "ditt 3. nyre".

Kjenn ett hva som er mest bekvemt for deg, da det er forskjell både på type cellegift og på den enkelte kropp.

Fysisk aktivitet er å anbefale i den grad du har forutsetninger for. Kombiner det gjerne med yoga eller andre puste-øvelser. De små bevegelser er meget bra når situasjonen er slik at de blir en "bragd i seg selv". Kondisjons og styrketrening i "vanlig forstand" kan for noen være et mål, men  ikke overskrid egne grenser. Ett skritt av gangen. Korte spaserturer er supert.

Husk at fysisk ubehag er en "naturlig del" av behandlingen du får. Prøv å bli kjent med ditt eget ubehag. Det gjør du best ved å unngå bruk av "dempende medikamenter" som du lett får tilbud om. Husk at hver tabelett betyr en ytterligere forgiftning i kroppen. Og ytterligere bivirkninger. Det er du selv som avgjør hva du vil ta inn.

Hvetegress - og andre grønne saker.

Jeg mottok en kommentar på innlegget "Innsikt" og har problem med å svare i kommentar-feltet og velger derfor å gi svar i følgende:



Ja, hvetegress er viktig del av kost-tilskuddet.
Sammen med andre gressarter og grønne grønnsaker, er det raskt basedannende og har høyt innhold av fiber som binder seg til og fjerner giftstoffer fra kroppen.
Jeg "tror" nok ikke at èn ting i seg selv kurerer kreft som simbalasim, men jeg tror at kroppen er terrenget der "cellene bor" og at det går an å lære seg en del om hvordan man kan la være "å mate kreft-celler", og å heller mate de sunne cellene.
Bruk av hvetegress mater de sunne cellene, utvilsomt.

Innsikt - i egen helse.

Vi har mye klokskap i vårt helsevesen. Og du verden så mye de evner å måle og å kontrollere.

Men innsikt.  Gi pasienten selv en helhetlig innsikt i egen helse?

Nei. Der har de ikke nubb-tjans. De avviser teknologien!! De bruker mikroskopet til mye lurt.
Men ikke til å hjelpe meg som pasient til en helhetlig innsikt .

Følgelig kan de heller ikke gi verken tips eller råd som kan være nyttige for pasienten til å hjelpe seg selv.

Blodanalysen, et stikk i fingeren, noen dråper blod på små glassplater, inn i mikroskopet ...og så har du
"hele deg over skjermen".
Du FÅR innsikt.
Hva har du for mye av og hva har du for lite av for å opprettholde ph-balansen i kroppen?
Hvordan arter dine "skjevheter" seg - hvor blir kroppen mest belasta?
Historien din; livspåkjenningene gjennom hele livet....det lar seg avlese uten at du selv i forkant har berettet om noe av det.

Det er i blodet ditt du har NØKKELEN.
Vil du vite det - så er det mulig å få vite det.
Det neste valget ditt  handler om å følge de råd og tips du evt får .
Oppsøk en Mikroskopist da vel!

Men det er du selv som velger.
Ofte er det nok best å ikke vite?
Det er noe som heter: "det man ikke vet har man ikke vondt av".
Slik jeg ser det , er ingen løgn mer sann enn akkurat den påstanden der.
Påstanden er "EN SANN LØGN".

Men du kan fortsatt velge å la deg lure av den.  .-)
Dette  skriver jeg ut i fra egne erfaringer med bruk av blodanalyse som et "måle-verktøy" for meg selv.
Jeg bruker min skepsis og vurderer og håndterer nøye de jeg gjør.

Men jeg er fullt klar over at Robert Young (ph-guruen) provoserer lett alt som er av "medisinsk vitenskap". Mye av hans gedigne "forretnings-ideer" kan nok også kritiseres med rette.
Men uten blodanalyse-nøkkelen ville jeg neppe vært oppegående nå. Livet mitt er som det er "begynt på nytt med rene ark".


Her følger link til lege Pernille Nylehns blogg -
http://perpelle.wordpress.com/2010/11/27/blodanalyse-en-personlig-erfaring/
Kritikken hennes, basert på faglig fakta om kjemi og fysikk har jeg ikke kompetanse til å verken overprøve eller bortforklare. Jeg er ydmyk for legenes kunnskapsområde her.
Og det er meget beklagelig at når hun først skal søke kunnskap om blodanalyse-alternativet så støter hun på personer som klart mangler kompetanse i hva de faktisk driver med.
Og derfor er det all grunn til å være kritisk til Mikroskopistens dokumenterte kompetanse.
Det gjør "ingenting" om Mikroskopisten har en ordinær helsefaglig utdanning forut for den 3-årige tilleggs-utdanning som gis i Robert Youngs regi.

Pernille Nylehn fremstår i bloggen som en engasjert og aktverdig skribent.
Hun "mangler nok" kanskje likevel den "livsanskuelsen" det ligger i å leve med livstruende diagnose over flere år, med dertil utarmende kjemisk legemiddel-behandling.  Og det skal hun jo ikke kritiseres for. Følgelig kan hun heller ikke lastes for å manglende opplevelse og eller innlevelse av den frihet som man kjenner ved en gjennomgripende avgiftnings-prosess, etter "avfalls-samling" pga mange års legemiddelbruk. Og det er nok her den "tørr-vitenskaplige legekunst" faller fatalt igjennom overfor oss langtids-kronikere.

Radiumhospitalet - imøtekommende, tross alt.

Jeg tok telefonen og ringte poliklinikken, med min beskjed om min beslutning. Slik jeg hadde avtalt med fastlegen. Min beslutning og mitt spørsmål ble nedtegnet som beskjed til onkologen, som var fraværende denne dagen.
En uke senere(ps han har poliklinikk kun en dag pr uke) mottok jeg en hyggelig telefon fra onkologen.
Han hadde oppfattet både min beslutning og min begrunnelse.
Innledningsvis opplyser han at jeg nok fortsatt har noe av faslodex i kroppen, selv om det nå har gått bort i mot 4 uker siden første injeksjon. Jeg bekreftet at jeg fortsatt har sårbare hender og noe hodepine, men at jeg nå har fått ut en god del med de avgiftningsprosedyrer jeg følger.
Slik han så det så var det likevel fullt mulig å fortsette behandlingen dersom jeg ønsket det.
Derfor tilbød han å la berammet kontroll i mai/juni d.å. bli stående, i fall jeg ville ombestemme meg.
Jeg gjentok at jeg helst avstår fra en ny MR-runde så snart etter forrige kontroll.

Fastlegen bør overta. Det ble da det neste alternativ som han viste til. Det betød at jeg selv må henvende meg fastlegen for ny utredning, når jeg  finner det aktuelt. Begrunnelsen var at da jeg velger å avstå fra behandlingen Radiumhospitalet anbefaler, så har ikke de noe grunnlag for å måle/gjøre ytterligere utredninger. 
Et annet alternativ han viste til, var knyttet til at jeg i 2006 ble henvist fra Sentralsykehuset i Vestfold, til en "second opinion" på Radiumhospitalet, og at det av den grunn kunne være en mulighet å ta opp igjen kontakten med SiV. (NB: behandlingen fra SiV ble relativt kraftig korrigert, til min fordel, slik jeg opplevde det den gangen. Henvisningen den gang har jeg dermed opplevd positiv).

Jeg imøtegikk disse alternativene med spørsmålet om at f.eks. ikke var mulig med en vanlig års-kontroll på Radiumh. selv om jeg ikke  følger behandlingen?

Det handler om køen og prioriteringer. Dette har jeg fullt forståelse for. Nemlig det at køen på MR-maskinene er så stor at de bør kunne prioritere å måle virkning av behandling for de som får/tar behandlingen som anbefales på sykehuset.
Jeg spurte forsiktig om der ikke fantes noe interesse for å se eventuell virkning av f.eks. det selvbehandlings-regimet jeg selv følger?  Og fulgte opp med å uttrykke mitt "ønske om kontroll om f.eks. ett års tid, hvis jeg lever - noe jeg så absolutt akter å gjøre så langt det står til meg".

Han imøtekom positivt med umiddelbart å tilby "en klinisk kontroll om ett år, så kan vi ta evt spørsmål om videre utredning derfra".
Samtidig poengterte han at jeg  selvfølgelig har full anledning til å ta kontakt med dem der inne, dersom
jeg skulle se at jeg har behov for det.

Jeg uttrykte min ydmykhet overfor at jeg ser alvoret i situasjonen, at jeg mange ganger har sett uventede endringer (selv om det har vært forbundet med kjemiske medisiner) og derfor vil jeg alltid bære med en usikkerhet. Så muligheten for å ta kontakt takker jeg gjerne for.

Konklusjonen ble at han skulle kansellere kontrollen i mai/juni d.å. og rekvirere en ny klinisk kontroll i mars 2012, og at jeg skulle få brev om det.

Jeg har i dag, 12.3.2011 mottat brev som bekrefter dette. Neste kliniske kontroll på Radium er berammet til onsdag 12.mars 2012 kl 14.00.

Jeg føler meg takknemlig og meget vel ivaretatt av Radiumhospitalet, med de premisser som jeg opplever viktig og riktig for meg.

Tusen takk.

Fastlegens befriende støtte.

Det var gått 14 dager og jeg skulle til avtalt time for å sette 2.injeksjon av faslodex. Men jeg hadde bestemt meg for å avstå. Bestemt meg for å avbryte denne behandlingen.(Bestlutning min har jeg beskrevet i avnitt her i bloggen; «takk,«en dobbel» holder for meg.)

Jeg psyket meg opp ved å mentalt reflektere over dialogen jeg har hatt med fastlegen opp igjennom alle mine 18 syke-år. (Jeg har vært utrolig heldig å få ha samme person som har fulgt både meg, og min familie, i alle de år. Det i seg selv er nok et eget tema kanskje til å reflektere over i et senere blogg-innlegg).

Jeg visste hva fastlegen hadde mottatt av «beskjed» fra Radium; nemlig noe sånt som at, fritt sitert,; «nå må behandlingen gjennomføres, det er ikke noe å tvile på, selv om pasienten sier hun ikke kjenner noe til det, så er kreften aktiv og må stoppes».

Jeg kjente godt på fastlegens nødvendige dilemma; det å være «tro mot spesialistens kompetanse» eller empatisk støtte pasientens beslutning.

Heldigvis innleder han samtalen profesjonelt, slik han pleier, og som jeg forventet: «Nå, hvordan har dette fungert?» Jeg gav en kjapp,kort beskrivelse og meddelte umiddelbart min konklusjon: «Jeg velger å ikke fortsette med dette svineriet. Jeg har ett av to valg: fortsette dette og å ha et liv i elendighet eller avtså dette og leve et levende liv og å kanskje heller dø med kreft.»

Han slipper umiddelbart tastaturet, løfter på brilla, snur seg mot meg, ser meg i øynene og sier: «Ja, det kan jeg forstå».

I det øyeblikket var det som jeg kjente at «sjelen og alt som i meg var lot seg befrie».

Resten av samtalen opplevdes for meg som meget god, ut i fra følgende tre hovedfaktorer:

1. Jeg vet, og er trygg på, at han «kan» min historie, på en måte som om «han har den under huden».Samt gjennomgang av de konkrete medisinske fakta mht forståelsen av diverse blodprøver og medisinsk terminologi som jeg ønsket hjelp til oppklaring omkring.
2. Han erkjenner at «en lege endrer seg også etterhvert som han ser livets realiteter» og følgelig nå uttrykker en åpenhet og oppriktig innteresse for hvilke alternative behandlinger mennesker med kreft kan ha nytte av.(Hvorpå det riktignok er morsomt for meg å minne han på den kritiske holdningen han utviste første gang jeg f.eks.ba om rekvisisjon til akupunktør for en del år tilbake.Men det er digresjon nå).
3. Tilbakemelding til Radiumhospitalet om min beslutning, og med spørsmål om hvilke oppfølgings-regime de da vil kunne tilby.Jeg valgte selv å ta kontakt til Radiumh.

Da jeg gikk fra den legekonsultasjonen følte jeg det «nesten litt vanskelig å holde fotfeste»; jeg formelig svevde av lykke over å kunne «velge mitt liv med støtte fra doktoren»! Jeg kjente en enorm, befriende takknemlighet – overfor legen og overfor livet!

Og det er utrolig deilig å kjenne på den friheten det er å virkelig ikke ha noen som helst bekymring for hva morgendagen måtte bringe. Jeg kan heller bare glede meg til morgendagen som en annen ønsket gave.

Ja, jeg tror, jeg vet, og jeg er overbevist om at

dette har med både livsglede og livskvalitet å gjøre.

Og det er det meget kjekt å ha.

Deilig igjen å klare....

å jogge ei halv mil på 20 minutt.
Deilig igjen å måle en wii-fit-age på 36, dvs gjenfunnet balanse-evne og koordinering.
Etter den laaaange "jule-pausa" og den "lille hormon-kula".

Jeg har nok fortsatt litt svineri av "hormon-kula" i kroppen; merker stadig litt tendens til svie i hendene.
Men jeg skal nok ta "kverken" på det etterhvert også.

Men overbevisningen min om at industri-produserte legemidler og ubevisst ernæring gir mye kluss,
den forblir stående.

Oppmerksomhet om EGEN PUST.

Jeg leser for tiden om hvor viktig OPPMERKSOMHET OM EGEN PUST er for overlevelse. For å redusere egen følelse av hjelpeløshet.

Kort oppskrift:
Sitt godt med støtte i rygg. Føttene i gulvet.
Pust inn - kjenn etter hvordan det føles
Pust ut - og kjenn.
Kjenn på følelsen når du har pustet ut all luft. 
Da er det nemlig livsgnisten som driver deg til neste inn-pust.
Bevisstgjør deg hvordan energi-strømmene drives stadig bedre i kroppen.

Servan-Schreiber gir tips om: gjør den øvelsen f.eks. 10 min
og kanskje etterhvert 2 x 10 min pr dg. -
Etterhvert kan treningsøkten utvides til 20 min , til 30 min - evt flere ganger om dagen. 

Det er en øvelse i å finne ro innover. Og til å la den sunne energien finne sine baner og gjøre sin jobb. Helt selv.

Du er dermed IKKE LENGER HJELPELØS . Du spiller på lag med kroppen. Det er herlig å oppdage.

En klem.

Fikk følgende  go-ord via facebook i dag:

En klem er ikke bare deilig, den er livsviktig. 

En klem kan lindre smerte og dårlig humør.

 Gjøre den lykkelige lykkeligere og den mest trygge, mer trygg. 

Klem føles godt, og overvinner frykt. 

Løsner spenning og gir mosjon. 

Vi skal strekke oss om vi er små og bøye oss om vi er høye. 

En klem skader ikke miljøet. 

Det sparer energi og krever ikke noe utstyr.

 En klem gjør en glad dag gladere og en umulig dag mulig.

.....dermed er det bare å ønske deg en god klemme-dag :-)

Fantastisk ski-tur i dag.

Endelig , snaue 3 uker etter faslodex-injeksjonen, var ski-turen igjen ledig, jevn og god. Uten «kjemiske sperre-følelser» i muskler og skjelett.

De siste 3 dager har jeg våknet uthvilt og opplagt om morgenen, uten hetetokter og smerter som stjal søvnen om natta. Deilig. Den ene injeksjonen med «kjemisk krigføring» føles å ha sluppet taket.

Kroppsfølelsen er igjen god.

Jeg kjenner likevel en ydmyk og avventende holdning til hvordan denne gode balansen kan opprettholdes.

Det gjør seg ikke selv. Her finnes ingen lettvintheter når man begir seg ut på det å være "selvbehandlende Cancerianer". Usikkerheten forblir en evig følgesvenn.

Likefullt handler det om en indre ro, nøktern kunnskaps-tilegnelse så langt jeg har forutsetninger for, og en tro på egne valg av løsninger.

Mitt program er sammensatt og handler om daglig bevissthet og målrettethet.

Det handler altså om naturens cellegift B17, om balansert ph-verdi på 8, om variert og rikt sammensatt kosthold med jevne måltider, om variert trening, pusteøvelser og hvile.

Jeg vet hva jeg driver med og har en ydmykhet i forhold til alle de mulighetene og hjelperne jeg møter i min vei.

Jeg er heldig som kan støtte meg til hjelpere, enten de er kledd i  hvite frakker,sliten dongri,eller går i rosa Cloggs..

Positiv grunnholdning og støttende råd gir en uvurderlig energi og motivasjon.

Stor takknemlighet og velvære preger mine dager.


Ski-turen i dag ble som en "personlig gull-runde" i disse VM-tider. .-)

HJELPELØSHET - den største utfordring.

HJELPELØSHET ER LAMMENDE.

Leser pt kap 9 i boka til Servan-Schreiber; et kapittel om ANTIKREFTSINN.

Om Hjelpeløsheten som den værste tyrann.

Jeg kjenner det så godt igjen:

Hvor mye av livet er det ikke lett å utlukke når man først kjenner seg hjelpeløs?

Hvor umulig er det ikke å endre av seg alle de «usunne handlinger» når man så allikevel er oppgitt hjelpeløs?

Følelsen av hjelpeløshet gir grobunn for kreft. (s 203)

sitat: «Det er ikke påkjenningene alene – livets forskjellige «elektriske sjokk» - som øker kreftens utvikling, det er den vedvarende følelsen av hjelpeløshet som påvirker kroppens reaksjon på sykdommen.» (s204)

Servan-Schreiber viser til forskningsarbeid og studier som psykiateren David Spiegler har gjort. Utgangspunktet viste seg å være, slik også filosofen Sartre var overbevist om: Mennesket blir ikke helt seg selv før det blir konfrontert med dødsangsten.

Ja, så har da både studier , møte med andre mennesker, og egne erfaringer vist at det er nettopp det;

i møte med den reelle død så kan angst og hjelpesløshet omgjøres til noe langt mer nyttig.

Jeg liker å se på meg selv som en «kunstnerisk mester» når det gjelder det å plukke frem alle reelle fakta,

sette dem sammen med reelle følelser og filosofiske refleksjoner som gjelder i min «tragiske situasjon».

Når jeg holder dem opp som en «sammensatt diamant» så ser jeg alle av-chimringene;

og jeg kan vurdere og velge hvilke jeg vil følge. Hvilke type «løsninger» kan være tilgjengelige for meg.

Da er ernæring ett område.

Trening et annet.

Pusteteknikk og meditasjon, et tredje.

Sang og spill og mitt åndelige liv, et fjerde.

Blogging og skriving, et femte.

Møte med andre, et sjette.

Samt praktiske gjøremål, sosiale samvær og annet som gir et meningsfult liv.

Mulighetene viser seg å faktisk være mange.

Jeg velger meg det levende livet.

Jeg velger vekk hjelpeløsheten.

Og

kanskje har jeg grunn til å være takknemlig for alt som kreft-historien min har lært meg.

Jeg er nok tunglært som har måtte holde på i så mange år. .-)