Har ikke glemt....

bort bloggen min nei.

Det er bare det at jeg driver på å lever alt jeg kan.


Først hadde vi to båt-ulykker her nede, der vår båt ligger - og der vi drar når vi drar utpå; 5 menneskeliv
gikk tapt.
Så kom Terroren; 2 av våre unge her i nærmiljøet tapte livet og folkemunne tilsier at ei på 17, godt kjent av oss, ligger skadd.
Og som det ikke skulle være nok; et bo-kollektiv 300 m borti veien her brant natt til lørdag, en person omkom.

At dette har et sammentreff med healings-prosessen min etter "hode-justeringen" (atlas-profilaxen) jeg frivillig gjorde i mai - har gjort meg mer utmattet enn jeg har kjent på lang, lang tid.

Det har vært så tungt at ja, tro det eller ei; selv et svømmetak ble for tungt...visst du at du må gi vannet motstand når du skyfler det unna? Det var det jeg ble overveldet av å kjenne at jeg ikke orket....

Men heldigvis; jeg har hatt betydelig bedre badeopplevelser hver dag etter den der.
Men da ble jeg mentalt skikkelig trøkka i bånn - jeg som i mitt lange liv har elsket vann og vann-aktiviteter. Det er utvilsomt den beste form for fysisk aktivitet jeg bedriver.

Derfor er målet nå å utnytte vannet så langt jeg klarer ...og været tillater. Sommerværet nå om dagen
er en avgjørende gude-gave.

Og så tenker jeg litt på hvilke råd jeg skal/bør gi mht atlasprofilax-justering.
Angrer jeg? Skjellett-justeringen for meg viser seg å bli så omfattende at ja, til tider blir det litt voldsomt.
Men så ser jeg "lys i tunnellen" og tror at det likevel var kjempelurt. Jeg skal igjennom denne prosessen, og jeg skjønner at den kanskje kan bli ulidelig lang.

Men råd til andre?
Du må ville våge å hilse på all verdens "gamle vondter". Har du mye skjevheter i skjellettet så må du regne med at det skal justere seg, og det kjennes.
Min 18-årige datter derimot - har ikke pådratt seg så mye plager, så hun ser ut til å ha høstet bare fordeler ved å ha utført det i tide.

For egen del tas det daglige små og målrettede skritt, både mht muskelstyrke og mental styrke.
Og det går faktisk fremover, om jeg bare bruker lupe .-)) Hm, føler tempoet lik lusa på Tjærekosten, nemlig.
2011 er blitt en spesiell sommer. Med mange smertefulle , men dog levende, spor for meg.

Viktig, viktigere, Viktigst.

JOda, helse er viktig.
Min helse - enda viktigere , - for meg.

Viktigst?
Når mennesker, og de fleste bare unge, blir fratatt livet brått og brutalt;
Da er det viktigst å styrke vår verden med
mere kjærlighet
mere raushet
mere inkludering
mere demokrati
mere omsorg
og
mere sunn, åndelig balanse

for å styrke verdien av det enkelte menneskes liv, på hele jorden.

Reisen - veien til selvhelbredelse.

	Reisen: veien til selvhelbredelse Brandon Bays Bokmål / Innbundet / 2007 Levering 2-6 dager ISBN 9788204120472 (8204120478)  Les omtale	339,-

«Reisen» av Brandon Bay

I dag, 15.jul 2011: har lest de første kapitler i boka; skjønner at FØLELSENE nå må ha fokus.

Jeg «må sette meg selv mer til side». Ja, og nå kan jeg jo faktisk få det til.!! Min hverdag skal kunne ha rom for det nå. Jeg er takknemlig.

Jeg er etterhvert «god mht kost» og jeg er relativt «god mht trening». Ja, til og med er jeg rimelig «god mht mental bearbeiding for å takle».

Men ER jeg nå så god på....følelser.

Mine følelser.

Hendelser i livet som har skapt utilsiktede følelser hos meg, som måtte «hermetiseres» for å kunne finne veien videre.

Følelser som idag kanskje ikke behøver å angå andre for å påføre/tilbakeføre evt skyld.

Nei, få kontakt med følelser som jeg skulle ha erkjent som viktigere enn hva jeg var istand til da de oppsto.

Kanskje handler det ikke om så enormt store krav til «offentlig og godkjent bearbeiding» av dem heller, men helst om en EGEN ERKJENNELSE AV SMERTEN de gav da de oppsto.

For det er vel egentlig slik at INGEN SMERTE ER TIL FOR Å KVELES. Enhver smerte er til å for å gi en erkjennelse.

Javel, det med smerten får bli min egen hypotese. Jeg har foreløpig ikke lest det slik noe sted før.

Men jeg syns faktisk ikke det er noen dum hypotese. I mitt lange cancerianer-liv har jeg ansett smerte som et nyttig verktøy for meg. Det har vist meg hvor jeg skal balansere både hva gjelder kost,trening og sosiale gesjefter.

Men jeg har altså aldri fokusert «gamle følelses-smerter».

Så dermed vil jeg forsøke å kunne begynne min egen «Reise»....og det er ikke noe vanskelig å la seg engasjere av dette , etterhvert som jeg leser boka.

Psst; jeg er nesten misunnelig på forfatteren, og mange med henne, som kunne dra igang en slik "Reise" så snart svulsten var oppdaget. Annerledes med meg, og mange med meg, som har hatt/har mange svulster som både har blitt skjært i, skjært vekk, kjemisk herpet eller strålt....hvor mye lar cellene som er igjen faktisk la seg påvirke/nedbryte???

Det gjenstår å se, og jeg skjønner at det nok handler om mer enn 6 uker for slike som meg .-)

Småbarnsmor og kreft.

Et vanvittig tema – strider mot alt som kjenns vel.

Jeg føler likevel tiden er moden for å berette litt om hvordan det var.

Jeg var av de første som Radiumhospitalet lot forsøke å ta «fosterbevarende brystkreftoperasjon». I 1993. Tidligere var praksis «automatisk abort hvis de fant svulsten ondarta». I mitt/vårt tilfelle altså noe helt nytt.

Jeg/vi ble gjort oppmerksom på at barnet meget sannsynlig ville bli «tidlig morløst» og at vi derfor hadde «åpent tilbud om abort uansett når i svangerskapet vi måtte ønske det».

Dessuten måtte, og det var udiskutabelt måtte, barnet bli født 4-5 uker før terminen, slik at jeg kunne igangsette cellegiftbehandling og hormonbehandlingen den 2.torsdagen etter fødsel. Av forebyggende hensyn, som det het.

Både før denne samtalen på Radiumhospitalet og uendelig mange ganger senere gjennom svangerskapet hadde jeg min unike ut-av-kroppen-opplevelse:

Jeg forsvant ut i et stort lys og tittet ned i en kjempestor hånd; der oppi lå jeg i stabilt sideleie og tittet på mitt lille vidunderlige barn som lå tett inn til magen min. Vi var begge sterke og hadde det bare godt.

For meg er dette Guds hånd. Andre vil sikkert kunne kalle det noe annet.

Opplevelsen ga meg en genuin indre ro, gjennom hele svangerskapet og har også gjort det opp igjennom årene som er gått. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg hadde denne opplevelsen, det var mange. Og det var både i våken og i sovende tilstand. Og det har gjentatt seg også etter fødselen, men jeg kan ikke nå si når det var jeg opplevde den sist.

Bekkenløsning gjorde svangeskapet komplisert, bl.a. ble det mange ukers opphold på Rikshospitalets kvinneklinkk pga fare for for tidlig fødsel allerede i uke 27.(jeg hadde glemt å fortelle barnet om vår kalender...hun var på tur ut 5.september .)  )

Gjennom svangerskapet var jeg pasient på Radiumshospitalet, Rikshospitalet og Barselavd på Vestfold Sentralsykehus samtidig . Alle syns det var vrient å forholde seg til meg fordi kombinasjonen kreft og fødsel var skremmende for dem alle.

Men det kunne ikke «true» meg – jeg hadde min indre ro og visste at jeg skulle føde fredag 5.november. Det hadde jeg regnet meg frem til på kalenderen ut ifra hva onkologen hadde sagt. Det ville gi meg lengst tid fra fødsel til første «injeksjon».

Gynokologene vurderte hele tiden når de skulle sette meg opp til keiser-snitt. Jeg forsøkte å overbevise dem om at det trengte dem ikke gjøre – jeg sa bare: «jeg har avtalt med barnet at det skal komme fredag 5.nov., slapp av».

Jo,jo – du ser for deg blikkene....fulle av skepsis.

Til sist fikk jeg vite at det var satt opp tid på operasjons-salen mandag 8.nov. Ok, sa jeg. Greit nok. Men der kan du dobbelt-booke – jeg føder fredag 5.

Barnet kom fredag 5. nov kl 06.50. Helt for «egen maskin» uten så mye som et eneste ekstra lindringstiltak på noen måte.

Hva legene sa da? De smilte, ei av dem tørket tårer og uttrykte at hun var målløs, en annen sa; jaja- jeg feilvurderte deg , men det var før jeg kjente deg det.

Barnet var ei frisk og kvikk tulle.

Men jeg fikk selvfølgelig ikke lov å forsøke å amme henne.

Jeg skulle jo på cellegift.

Utrolig mentalt smertefullt.

Faktisk større påkjenning enn hva cellegifta etterhvert skulle påføre meg. Selvom den ble mer og mer stri hvor hver dose jeg fikk. Jeg var avhengig av min kjære mor til å ta hånd om barnet, når mannen min var på jobb – minst et par dager omkring hver dose. Gjennom hele barnets første halvår.

For meg var det likevel : «den vei jeg måtte gå».

Jeg hadde livet og enda større – jeg opplevde barnet. Hver dag og hvert minutt. Andres spådommer, behandlinger, og alle slags hjelpeløse episoder – de var som snøfnugg å regne. De dunstet bort så snart de kom i nærheten av vårt pulserende liv.

Slik har den indre livsgløden gjort seg gjeldende og vunnet hver gang vi har rushet ned i en «jammerdal» - livsgløden har båret oss opp, steg for steg. Hver gang.

Åpenhet om følelser og åpenhet om realiteter har gått hånd i hånd i vår lille familie. 

Dermed har vi fått en gjensidig støtte til å «ta en dag av gangen slik som vi gjør i vår familie»...slik dattern min sa det. Hun var 10 år og utskrevet etter å ha fått konstatert diagnosen Diabetes type 1, insulinavhengig.

På sengekanten , endelig hjemme, spurte hun: Mamma, må jeg leve med dette hele livet tror du? Jeg svarte som sant var: Ja, jeg tror nok det. Hun så på meg, gav meg en klem og snudde seg mot veggen i det hun altså sa: «Ja, ja – da får vi ta en dag av gangen da, slik vi gjør det i vår familie» - og så sov hun.

Nå er hun snart 18 og har verdens herligste sjel og er klar for å flytte ut av heimen og til internatskole for å ta 3.videregående der.

Å være småbarnmor og ha kreft behøver ikke frata deg livskvaliteten eller livsgleden. Hvis din indre livsglød og livsvilje får råde.

Frysetøy med Agar-agar

I dag har jeg rensa ei kasse med jordbær og rørt med Agar-agar som tykningsmiddel.

Jeg brukte 1,5 - 2 ss agar-agar på ca 3 kg bær
Jeg kutta ut vanlig frysepulver fordi det inneholder jo noe gelatin bl.a.  som jo igjen er basert på
svineprodukt.

I stedet for sukker benyttet jeg sukrin og cocos-sukker, samt litt Bjørkesøt.

Mengde m søtning; tilsammen ca 250- 300 gr på ca  3 kg bær
Mange syns nok kanskje det er bedre med mer søtningstilsetting, mens vi syns den naturlig søtningen er
best.

Ja, jordbær? skal man spise det egentlig da?
Nei, jeg , som bruker B17 og som bør stadig holde best mulig ph, burde ikke spise bær generelt og
ikke jordbær spesielt.

Samtidig er jordbær de beste bær som finns. Og ikke minst er det godt med en burk frysetøy fra
fryseren når høsten er her og vi går vinteren i  møte.
Det er jo velsmakende både på brødskiva og til dessert-variasjoner.

For familien forøvrig er det utenkelig å ikke ha frysetøy av jordbær i fryseren.

Syltetøyet var finfint både i smak og konsistens før jeg putta det i fryseboksen.
Så får vi se til høsten hvordan konsistensen er når det tines til bruk.
Det kan være det er noe tykk , kanskje gele-aktig i konsistensen da .
Men time will show. :-))

Men sunt vil det ihvertfall være :-)

Sunn sjokolade.

Jeg tror ikke jeg tidligere har hatt med linken til Økosjokolade. no her.

Men her følger oppskrifter til sunn sjokolade - deilig sjokolade.


http://www.okosjokolade.no/oppskrifter.html

Økosjokolade - www.okosjokolade.no




Her har du forskjellige tips om du vil lage din egen sjokolade. Sunt og godt.
Men obs - den bør oppbevares kjølig  for å holde lengst.

Lykke til.

Elisabeths brød-tips.

• Elisabet Ottestad

  • Sender deg en oppskrift jeg har utarbeidet fra "Ingers Rugbrød-oppskriften". 
    
    
    De smaker fantastisk godt og er megagrove:-)))
    
    1,3 kg finmalt sammalt spelt (kjøper i sekk fra en fyr i Stokke)
    0,2 kg havregryn
    0,2 kg sammalt rug
    9 dl havrekli evt speltkli
    1 dl linfrø
    1 dl sesamfrø
    1,5 ss havsalt
    1,5 ss fiberhusk
    1,5 ss natron
    kokt hel hirse av 1 dl hirse og 2 dl vann ( må kokes opp først og skylles grundig, se pakke)
    
    2 liter vann
    
    Alt blandes - has i 4 godt smurte former og lar hvile i 1-2 timer. Stekes ved 200 grader i 60 min, gjerne med varmluft. Tas ut av formene og etterstekes i ytterligere 10 min.

Heller Laser på ryggen enn på veien .-)

Åhh, det var skikkelig "godt-vondt" hos fysioterapeuten i dag!

Geir satte ...ørten nåler på alle ømme punkt...og etter en stund flat ut på magen, mer og mer i døsende ørske, kom Trine med laseren. Og den gjorde skikkelig jobb.

Det er utrolig forløsende og befriende følelse; litt ør, slapp og go fortsatte jeg dagen.

Alldeles fri for alle "maler-muskler" og hva det kan være alt som strammer øverst mellom skulderblad og skulder-region.  Det var deilig gitt.

ca 2 timer senere var jeg på veien.....kjørte, lot tankene fare.....ups; der sto Laseren; men bak denne var
det svartkledde folk m gule vester :-((
Og vi har passert 1.juli 2011 må vite og da er alt av satser økt. Økt betydelig :=

Jeg ble raskt 4.200 NoK letter og belastet med hele 3- TRE - prikkerrrr...

Hm, jeg var ikke helt hjemme igjen før jeg igjen hilste på "strammingene" i skulder-regionen.

Psykisk? Har det noe å bety tro???

Fra Kreft til Kraft

Jeg var så heldig å få tilsendt ett eks av boka, fra en av mine blogg-lesere.
For meg har den hatt så "oppklarende og bekreftende funksjon" at jeg mer enn gjerne vil gjøre mine
lesere oppmerksom på den.

Jeg har limt foto av boka fra bloggen til Dagfrid Kolås, en av forfatterne.

Det er mye i denne boken som gjør at man vanskelig legger den i fra seg før man er igjennom. For meg som mangeårig cancerianer, er det gjenkjenbart det meste som gjelder dilemmaet omkring symptom,sykdom,følelser,traumer og valg. Om sykdomsbringende faser og helende faser. Det er så deilig å få bekreftet at jeg ikke er "den eneste" som har undret, vurdert og valgt - helt på egne premisser og på tvers av den oppleste,vedtatte skolemedisin.

Min forskjell, fra de fleste presenterte historiene i boka, er at jeg har gjennomgått alle typer "ordinær behandling" (så som Kirurgi, cellegift, stråling, og hormonbehandling).

Men med den grunnoppfatningen som jeg her leser at Metamedisin står for, har jeg selv erfart faktisk å "reise meg" etter alle de fatale ødeleggelser denne behandlingen har påført meg.

Derfor er det med stor frimodighet jeg herved våger å gi tips om denne boka. Lettlest og lett forståelig som den er. 

Den styrker selv-verdigheten betydelig.

Sommer og CT-resultat

Det er deilig med sommer, om ikke himmelen er kronisk blå og vinden kun svalende.


Prøve-resultatene ble mottatt, men "nett-dekningen" på hytta tillot ikke å bruke tid på bloggen.


Røntkenlegen skrev som følger:

Svar fra Unilabs Røntgen,Tønsberg, us.dato 23.06.2011.

2CT øvre abdomen med iv.kontrast:

Aksial volumopptak fra lungebasis til øvre bekken. Aksiale og coronale reformateringer.

I lever ses flere uskarpt avgrensede litt lavtette lesjoner. Den største som måler nesten 3 cm ligger oppad baktil medialt i høyre leverlapp. Lesjonene er metastasesuspekte.

Ingen anmerknin vedrørende milt,pancreas, galleblære, galleveier, binyrer eller nyrer.

Normalkalibret arteriosclerotisk bukaorta. Ingen patologiske forstørrede lumfeknuter paraaoralt eller i mesenteriet. Basalt i begge lungefelt ses enkelte stripeformede fibrøstpregede drag. I skjelettet ses lytiske og dels sclerotiske lesjoner i virvelcorpus og i begge os ilium forenlig med metastaser.

R: Flere metastasesupsekte leverlesjoner. Skjelettmetastaser.

Min egenvurdering , sammen med blodprøveresultatene (som denne gang var meget bedre enn hva de "engang var") gjør at jeg fester meg med begrepet lesjoner. 

For det første er det et "begrep som brukes når de er usikre på hva de ser" som enkelt leger har fortalt meg.

For det andre tenker jeg at selv en anminnelig blod-utredelse kan være resultat av "trenings-ulykken" jeg hadde på pilates-ballen. Og dette stemmer med at hva jeg kjente som smerter er nå så godt som helt borte.

For det tredje; om det så skulle være "en svulst" så er det grunn til å undres; når har den oppstått - er den på "oppadgående" eller på "nedadgående"??? Jeg har aldri tatt CT av lever før, og det er lenge siden det ble foretatt ultralyd. Beliggenheten for denne "3-cm-lesjonen" tilsier at den godt kan ha blitt "oversett" av ultralyden.

Min oppsummering pr dags dato:

Almentilstanden er ok. Smertene er åpenbart på retur, nesten helt borte. Jeg har kroppsfølelse som tilsier at her finnes ingen sykliggjørende prosess i kroppen. 

Jeg kan "strekke meg til" å erkjenne en tilstand som at "leveren sliter litt" kanskje, men da må det evt sees i sammenheng med at jeg har "drevet en litt for hard avgiftnings-prosess" for eksempel.

Jeg avventer selvfølgelig eventuelle henvendelser fra Radiumshospitalet ang dette. (de får resultatene oversendt fra fastlegen).

Etter min egen opplevelse er jeg fortsatt i en aktiv helings-prosess.

I disse dager mottok jeg, meget til riktig tid, bok om metamedisin: Fra Kreft til Kraft. 

Og syns åpenbart at jeg der kjenner meg igjen i det meste.

Jeg fortsetter å gå mine egne psykiske sjokk-hendelser etter i sømmene.

Jeg fortsetter å være meget bevisst hva jeg spiser og følger med på ph-verdien i blodet.

Jeg fortsetter med mine 250 mg B17 pr dag og noen dråper sølv-vann.

Jeg forsøker en noe redusert dosering med 4-psalter,natron og leire.

Men holder oppe andre tilskudd som gurkemeie, pepper,linfrø, linfrøolje o.a.

Og fremfor alt: jeg fortsetter å verdsette alt som gjør livet godt å leve :-)